serbargran

Serbargran har greiner som gjerne er noko nedoverbøygde, men oppbøygde i enden. Sidekvistane heng ofte omlag loddrett ned. Krona er smal og kjegleforma. Frøkonglene er 3–8 centimeter lange. Dei får først ein purpurfarge og blir så lysebrune ved modning. Frøa har venger og blir spreidde med vinden. Nålene er flattrykte og mørkegrøne med lengder på 1–2 centimeter. Dei har ei sølvkvit underside med to breie blåkhvite band, kvar med 5–8 striper med spalteopningar. Trea kan bli opp mot 50 meter høge, men blir i Noreg sjeldan meir enn 20 meter.

Dette treslaget har ei svært avgrensa naturleg utbreiing. Serbargran veks naturleg i det vestlege Serbia og austlege Bosnia-Hercegovina. Treslaget finst her konsentrert rundt Drina-dalen, spesielt mellom byane Višegrad og Srebrenica. Her veks serbargran i høgdelaga 800–1500 meter over havet. I Noreg er treslaget brukt noko som prydtre nord til Midt-Noreg.

Artsdatabanken skriv at treslaget no truleg har større utbreiing som dyrka tre i Noreg enn på sine naturlege veksestader på Balkan. Som forvilla i Noreg vart arten ifølgje Framandartslista først funne i 2008 nord for Ringsaker kyrkje. Det er også rapportert om fleire funn utanom plantingar, mellom anna i Stange, Drammen, Lier, Ålesund, Agder og Trondheim. Artsdatabanken fastslår at arten er under etablering i norsk natur. Artsdatabanken reknar treslaget som den mest hyppige, framande granarten i norske hagar, nest etter blågran.

Serbargran tilpassar seg godt alternative veksestader og blir rekna som eit nøysamt treslag. Trea blir best utvikla på fuktig, kalkhaldig jordsmonn. Men serbargran kan også vekse på stader der det er relativt tørt, eksempelvis tørre sandmoar. På Balkan veks trea nesten berre på kalkhaldig mark. Treslaget har stor toleranse mot saltføykje både frå sjø og vegsalting, og det tåler godt forureina luft.

Grannålsoppar (Rhizosphaera, Lophodermium) kan føre til nåletap, noko som er svært negativt for produksjon av juletre og pyntegrønt.

Granborkbiller (Ips typographus) kan også gå på serbargran, særleg på tre som alt er svekte av andre grunnar.

Gransnutebiller (Hylobius abietis) kan gnage på rothalsen til unge planter slik at stammen blir ringbarka og planta døyr.

Artsdatabanken skriv at serbargran har avgrensa invasjonspotensial og ingen kjente økologiske effektar. Arten er derfor på Framanddartslista 2023 vurdert til låg risiko (LO).

• furufamilien
• gran

• Børset, Ola (1985). Skogskjøtsel, skogøkologi. Landbruksforlaget
• Elven, Reidar, Bjorå, Charlotte S., Fremstad, Eli, Hegre, Hanne & Solstad, Heidi (2022). Norsk flora, 8. utgåve. Det norske samlaget.