Bohus festning ble bygget fra 1308 og framsto etter hvert som Danmark-Norges sterkeste festning.
Bohus festning.
Forsvarsbygg.
Lisens: CC BY 2.0
Den imponerende bymuren i Ávila, Spania.
/Flickr.com.
Lisens: CC BY 2.0

Befestning. Riss av noen eldre forsvarssystemer.

Av /Store norske leksikon ※.

Befestning er bygningsmessige tiltak som skal gjøre det lettere å forsvare et område og hindre eller gjøre det vanskeligere å gjennomføre et militært angrep. Befestninger konstrueres gjerne slik at de spiller på lag med naturgitte forhold på stedet.

En av hovedhensiktene med befestninger er å gjøre det mulig for en ofte svakere part å forsvare seg mot en ofte sterkere angriper. Det skal koste mye å angripe – helst så mye at angriperen lar være. Dette kan oppnås ved å bygge for eksempel murer og dekningsrom for personell og materiell, etablere gode ildmuligheter for forsvarerens våpen og gjøre terrenget vanskelig fremkommelig for angriperen.

Læren om befestninger kalles befestningskunst og overlapper delvis med begrepet fortifikasjon. Befestningskunst brukes gjerne om historiske forhold, og fortifikasjon om mer moderne forhold. Både befestninger og fortifikasjoner er viktige bestanddeler i, men ikke alene fullt dekkende for, begrepet beskyttelse i militær forstand.

Historie

Rester av Borgaråsen bygdeborg i Eigersund, Rogaland.
Foto: Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger.
Lisens: CC BY 4.0

De eldste befestningene mener man var såkalte tilfluktsbefestninger, hvor en truet gruppe mennesker kunne søke tilflukt. Også husdyr, redskaper og annet viktig kunne bringes med. De eldste tilfluktsbefestningene besto av forhugninger og jordvoller, senere ofte steinvoller (tørrmur). Etter hvert ble tilfluktsbefestningene avløst av bygdeborger – en enkel konstruksjon med omkringliggende murer som man også kunne bruke våpen fra. I Norge (og Sverige) ble bygdeborgene gjerne anlagt på høye og helst vanskelig framkommelige steder, ofte bygd på dugnad av folket fra bygda. Bygdeborger er som nevnt enkle anlegg og må ikke forveksles med middelalderens større og mer komplekse borger (borgbefestninger).

Byene

Da byene vokste i størrelse og fikk økt betydning for styresmakter og næringsliv, ble også de befestet, for eksempel med ringmurer og tårn. Innenfor ringmuren (bymuren) var det ofte en såkalt kjerne, en ny mur rundt den sentrale, viktigste del av byen, og innerst var det gjerne en reduit (et slott eller en annen sterk bygning) som forsvareren kunne trekke seg tilbake til og by fienden en siste motstand. Atkomstveiene til byen gikk gjennom godt forsvarte porter, beskyttet av spesielt kraftige tårn. Ofte gikk veien over en vindebro – en bro som kunne fires og heises over en grav (som kunne være våt eller tørr) som var anlagt utenfor bymuren.

Områdebefestninger

Sammenhengende murer for å forsvare et større område, kalle områdebefestninger. Den kinesiske mur er et godt eksempel.
Av .
Lisens: CC BY 3.0

Det hendte også at det ble bygd sammenhengende murer for å forsvare et større område, slik at man kan kalle dem områdebefestninger. Et kjent eksempel er den kinesiske mur, et kolossalt prosjekt som ble påbegynt på 200-tallet fvt. Med sidearmer er muren mellom 3400 og 9000 kilometer lang, avhengig av hva man velger å telle med. Den er 6–15 meter høy, 3,5 meter bred, har ett tårn per 100 meter og mange steder brystvern og skyteskår imellom. Et annet eksempel er Hadrians mur (påbegynt år 122) mellom Carlisle og Newcastle, som er 117 kilometer lang.

Kruttvåpen

På begynnelsen av 1400-tallet medførte de nye kruttvåpnenes skadevirkninger store problemer for datidens befestninger, og det gikk lang tid før befestningstiltakene kunne balansere angrepsvåpnenes virkninger. Én av årsakene til dette var at kruttvåpnene den gang var like revolusjonerende som de kjernefysiske våpnene var i årene etter andre verdenskrig. En annen årsak er at læren om befestningskunsten i noen grad manglet systematikk, det var ikke et fag det ble undervist i på etablerte undervisningsinstitusjoner. En kan si kunnskapen var individuell, lite akademisk og ble overlevert fra mester til mester.

I nyere befestningskunst spilte gravene en større rolle. Gravene ble forsvart i flanker fra kaponierer og bastioner. Murene ble tykkere, og senere fikk festningene utenverker i form av frittliggende fremskutte forsvarsverk.

Av kjente navn og skoler/retninger etter kruttvåpnenes gjennombrudd kan nevnes:

Svært mange av de norske 1600-tallsfestningene ble bygget etter Vaubans bastionære prinsipper.

Nytt artilleri

Utpå 1800-tallet skjedde det enda en gang en fullstendig omveltning i befestningssystemene, dette som følge av artilleriets rivende utvikling på denne tiden. I tur og orden ble det utviklet riflet kasteskyts, hurtigskytende feltskyts, kjemisk krutt, brisantgranater og moderne ildledningsmateriell. I tillegg økte rekkevidden til skytset. Et godt eksempel på en festning fra denne perioden er Oscarsborg festning i Oslofjorden. Da den sto ferdig i 1855, ble den regnet som en av Nord-Europas sterkeste festninger. På grunn av den raske våpenutviklingen var festningen kort tid senere foreldet. Dette ble blant annet løst ved å øke forsvarets dybde, og dette var en metode som ble brukt også andre steder: Ved utbruddet av første verdenskrig var befestningene rundt Paris cirka 120 kilometer i omkrets, og de ved Antwerpen cirka 100 kilometer.

Senere kom også nye virkninger på grunn av nye leveringsmidler, for eksempel bomber sluppet fra fly, hvilket det lenge ikke fantes god beskyttelse mot.

«De store linjene» – befestningssonene i Europa

Den finske befestningslinjen mot øst, Salpalinja, består av et imponerende antall forskjellige elementer. Finnene benyttet gjerne naturlige elementer, som fjellknauser, bratte skrenter, elver, vann og så videre i samspill med et system av byggverk, som bunkere, antitank-hindre, grøfter og så videre. Til sammen utgjør dette en 1200 km lang linje som var lett å forsvare og vanskelig å erobre.

Mellom første og andre verdenskrig ble den franske Maginotlinjen (1930–1934), som var forutsatt å dekke grensene mot Sveits, Tyskland og Belgia, og den tyske Vestvollen (1935–1939) langs den tysk-franske grensen, bygd, til umåtelig store kostnader. Maginotlinjen omfattet befestede områder i Lauten-avsnittene og Metz-avsnittene, sperreanlegg med dybdegrupperte forsvarsstillinger langs Rhinfronten og for øvrig bare enkelte sperreanlegg ved hovedveiene mot Sveits og Belgia. Vestvollen besto av lette og middels tunge betongbefestninger, stedvis med pansertårn. Vestvollen var bedre kamuflert og hadde større dybde, mindre og bedre vern og kortere avstand mellom pansertårnene. Tyskerne hadde et mer mobilt forsvar mellom befestningene, og soldatene var utdannet for slik strid.

Også i Norden ble det bygget slike forsvarslinjer, som den 1200 km lange Salpalinja øst i Finland.

Andre verdenskrig, med sin voldsomme innsats av fly, artilleri og stridsvogner, medførte en ny omveltning. Tyskerne forsøkte å beskytte seg mot alliert invasjon ved å bygge Atlanterhavsvollen, som med et stort antall anlegg skulle dekke den 5000 kilometer lange kystlinjen fra Pyreneene til områdene øst for Finnmark. Blant Atlanterhavsvollens anlegg har Norge for eksempel de grovkalibrete fjernkampbatteriene Møvik fort, Austrått fort og Trondenes fort bevart, med kanoner på opprinnelig plass. En rekke andre steder i Norge har synlige anleggsrester.

Av andre store befestninger under andre verdenskrig kan Leningrad, Stalingrad, Corregidor og Walcheren nevnes.

Kjernevåpnene

Senere har kjernevåpnenes enormt store skadevirkninger gjort befestningskunsten, eller fortifikasjonsfaget, enda mer teknisk komplisert, vitenskapelig omfattende og økonomisk belastende.

Etter Russlands invasjon av Ukraina har også bruk av våpenførende droner utfordret måten man bygger befestninger på.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.