Karl Johan

Karl Johan het opprinnelig Jean-Baptiste Jules Bernadotte og vokste opp i Pau i provinsen Béarn ved foten av Pyreneene (Sør-Frankrike). Han var sønn av advokat Henri de Bernadotte og Jeanne Saint-Jean. Av søsken hadde Bernadotte en eldre bror, som også het Jean til fornavn, og en søster som døde ugift i ung alder.

I 1798 giftet Bernadotte seg med Désirée Clary (Desideria), som i en kort periode tidligere hadde vært forlovet med Napoleon Bonaparte. Bernadotte og Désirée fikk ett barn, sønnen Oscar, den senere kong Oscar 1.

Som 17-åring vervet Jean-Baptiste Bernadotte seg som leiesoldat i regimentet Royal la Marine. Han var først stasjonert på Korsika og deretter i Grenoble, Marseille og Vest-Frankrike, og han gjorde seg snart bemerket som en lojal og modig underoffiser.

Etter revolusjonen i 1789 ble det mulig for soldater av borgerstanden å bli offiserer. Under revolusjonskrigene mot Østerrike fra 1792 steg Bernadotte i gradene, og i 1794 ble han divisjonsgeneral. Etter Napoleon Bonapartes statskupp i 1799 var Bernadottes forhold til førstekonsulen spent, og han fikk ikke de stillingene han hadde håpet på. Men da en forsoning kom i stand, ble Bernadotte kommandant i Hannover og på samme tid marskalk av Frankrike.

I 1805 deltok Bernadotte i slaget ved Austerlitz, og samme år ble han utnevnt til fyrste av Ponte Corvo i Italia. Som kommandant i Hamburg i 1807–1809 viste han utpregede administrative evner. Det var også på denne tiden han la grunnlaget for sin store private formue.

Våren 1809 ble marskalk Bernadotte igjen tilkalt til nye franske felttoget, og han deltok i spissen for 9. armékorps i slaget ved Wagram nordøst for Wien 5.–6. juli. Etter en uoverensstemmelse med Napoleon dro Bernadotte tilbake til Paris. I august samme år ble han beordret til Antwerpen for å forsvare det franske Flandern mot et britisk landgangsforsøk som mislyktes. Det skulle bli Jean-Baptiste Bernadottes siste innsats som leder for franske styrker.

Etter den svenske tronfølgeren Karl Augusts (Christian August) død, kom det i stand kontakt mellom Bernadotte og svenske kretser. I 1810 ble han valgt til svensk tronfølger på riksdagen i Örebro. Like etter kom Bernadotte til Sverige, konverterte til protestantismen, ble hyllet av riksdagen under navnet Karl Johan og adoptert av Karl 13 (i Norge kjent som Karl 2).

Fra første stund var Bernadotte den virkelige statslederen i Sverige, da kongen var gammel og verken fysisk eller mentalt i stand til å lede landet. På kort tid ble han også svært populær i hele Sverige, både blant folket, i adelen og ved hoffet.

Den utenrikspolitiske politikken til Karl Johan var klar: de svenske revansjeplanene om å gjenerobre Finland burde oppgis, forholdet til Russland måtte bedres, og som erstatning for det tapte Finland burde man få russisk hjelp til å vinne Norge.

Etter hans oppfatning hørte Sverige og Norge sammen ut fra en rent geopolitiske vurdering. I 1812 sluttet han forbund med Russland og i 1813 med England og Preussen. Mot å gå inn i kampen mot Napoleon fikk han stormaktenes løfte om Norge.

Karl Johan utarbeidet planene for felttoget i Tyskland, og førte selv den såkalte nordarmeen i årene 1813–1814. Etter slaget ved Leipzig 16.–19. oktober 1813, der Napoleon tapte, vendte han seg mot Danmark og rykket inn i Holstein. Som tapende fransk alliert under Napoleonskrigene, ble den dansk-norske kong Frederik 6 tvunget til å inngå en avtale med Karl Johan om å avstå Norge til Sverige (Kieltraktaten) 14. januar 1814.

Etter å ha vendt tilbake til Sverige i slutten av mai 1814, kunne han konsentrere seg om «opprøret» i Norge. Etter et kort felttog samme sommer (krigen i 1814) ble Mossekonvensjonen undertegnet, og 4. november ble hans norske politikk kronet med seier ved valget av Karl 13 til norsk konge. Trass i kapitulasjonen lyktes likevel de norske politiske aktørene å sikre Norge en grunnlov 4. november som var en mindre revisjon av Eidsvollsgrunnloven. Fem dager senere kom kronprins Karl Johan, sammen med sin 15-årige sønn prins Oscar, på sitt første besøk til Christiania og talte til Stortinget.

Sommeren 1816 var Karl Johan norsk visekonge, noe som gav ham posisjon som regjeringens formann (statsminister). I februar 1818 døde Karl 13, og Karl Johan kunne dermed bestige tronen i to av de eldste monarkiene i Europa. Karl Johan ble kronet til konge i sine to riker ved to separate seremonier, først i Storkyrkan i Stockholm (11. mai) og dernest i Nidarosdomen i Trondheim 7. september.

Både som kronprins og konge (fra 5. februar 1818) var Karl Johan den virkelige lederen av svensk politikk. Det var særlig utenrikspolitikk han interesserte seg for, og der hadde han også spesielle forutsetninger. Han var klartenkt og hadde en imponerende oversikt over den internasjonale situasjonen.

Et godt forhold til Russland stod alltid for ham som en nødvendig garanti for Sverige og Norge. De store fordelene som avtalen med Russland i 1812 hadde brakt, gjorde at han meget nødig ville oppgi den russiske orientering, selv ikke i 1820-årene, da en del av hans nærmeste medarbeidere virket for en vestvendt politikk. Han var også svært opptatt av industri og landbruk, og han satte i gang store arbeider (Göta kanal) og var personlig involvert i utviklingen av bergverk og reformer i landbruket.

I 1818–1844 stod Stortinget i en forsvarskamp mot Karl Johans unionspolitikk og hans forsøk på å endre Grunnloven i en sterk monarkisk retning. Målet hans var å øke kongens makt og begrense Stortingets kompetanse.

I 1816 fremmet Karl Johan forslag om å innføre et visekongedømme. Han kom med sitt første forslag om å revidere § 17 for å gi kongen en videre kompetanse til å vedta midlertidige lover i de periodene Stortinget ikke var samlet. I 1818 rykket han fram med et forslag om å opprette spesielle juryer i både Norge og Sverige som skulle idømme folk straff for å komme med krenkende uttalelser om broderfolket. Karl Johan siktet mot å stoppe kritikken i norsk opposisjonell presse, men Stortinget satte en effektiv stopper for forslagene ved samlingene i 1818 og 1821.

Det store framstøtet satte Karl Johan inn i 1821. Han ville nå revidere Grunnloven på vesentlige punkter:

• Som før presset han på å få utvide sin kongelige anordningsrett, fordi kongemakten var mer upartisk enn folkerepresentasjonen og sto over personlige hensyn.
• Det kom på nytt opp forslag om særskilte juryer som skulle vurdere trykkefriheten, med det siktemål å begrense den.
• Dernest ville Karl Johan at embetsmennene ikke lenger skulle være uavsettelige. Isteden skulle kongen kunne avskjedige dem uten dom.
• Det fjerde forslaget var at kongen skulle oppnevne ordstyrere til forhandlingene i Stortinget, og på den måten ville han temme den norske folkerepresentasjonen.
• Et femte punkt var at kongen ville innføre en ubegrenset oppløsningsrett.
• Det sjette punktet var å få innført absolutt veto for kongen i all lovgivning for å skape likevekt og nødvendig kontroll mellom statsmaktene. Dette betydde å endre Grunnloven § 79 om kongens suspensive vetorett overfor lover til å gi kongen absolutt veto.

Våren og sommeren 1821 var fylt av spenning, og hendelser åpnet opp for en offensiv fra Karl Johan. Kongen handlet under press fra stormaktene som ville se en mer håndfast reaksjon mot et Norge som var preget av revolusjonsånd og opprørske tendenser. Rykter begynte å gå om at Karl Johan kunne bruke militærmakt for å få viljen sin i forfatningsstriden, og kongen gjorde det kjent at han ville gjøre større endringer av den norske konstitusjonen. Kongen ga i mai ordre om at 6000 svenske og norske soldater skulle samles til øvelse på Etterstad utenfor Kristiania. Soldatene utgjorde en åpen trussel som kongen kunne sette inn, og en flåtestyrke lå også klar i Oslofjorden.

På samme tid var Stortinget under press med gjeldsoppgjøret med Danmark, der nordmennene ikke kunne vente seg støtte fra Karl Johan. Gjeldskravet var fra Danmark på 3,6 millioner riksdaler Hamburger banco og var hjemlet i Kieltraktaten. Stortinget ga først uttrykk for at Norge ikke hadde noen del i denne gjelden, men ga etter 29. mai. Den såkalte Bodø-saken, der den britiske regjeringen krevde enorme erstatningsbeløp av den norske stat på vegne av britiske handelsmenn som mente å være straffet urettmessig for smugling, hang også over Stortinget. Karl Johan ga ingen støtte og bidro til at Storbritannia fikk oppfylt sine helt urettmessige krav, og den norske stat måtte betale 120 000 spesidaler etter avtale i juli 1821.

Derimot drev Stortinget gjennom å avskaffe adelskap i Norge i lovs form først i Odelstinget 9. mai, siden samlet 24. juli med tredje gangs vedtak etter kongelig sanksjonsnekt, trass i sterk motvilje og protest fra Karl Johan.

Stortinget satte en effektiv stopper for forslagene fra Karl Johan om grunnlovsendringer ved samlingene i 1818 og 1821. I tiårene etter 1814 samlet norske politikere og flertallet i Stortinget seg om å forsvare folkesuverenitetstanken og nasjonalforsamlingens kompetanse i forholdet til den utøvende makten. Karl Johans planer om å endre Grunnloven i sterk monarkisk retning virket radikaliserende og samlende på framtredende nordmenn. Dette ble mer enn en forsvarskamp. Fram til midten av 1840-årene førte det til at Stortinget fikk skjøvet fram sine posisjoner og fikk styrket sin kompetanse og sikret seg kontroll over tollpåbud, beskatning og bevilgning etter oppgjøret med kongen om tolkningen av § 17 – den kongelige retten til å utstede lover når Stortinget ikke var samlet.

Også det norske ønsket om å markere Eidsvollsgrunnloven og 17. mai førte til konflikter. I årene etter 1814 vokste den norske nasjonalfølelsen merkbart, og det ga seg blant annet utslag i spontane feiringer av 17. mai. Allerede i 1824 hadde det dukket opp forslag om en offisiell markering av tiårsjubileet for Eidsvollsgrunnloven. Stortinget våget ikke den gang å gi sin støtte til markeringen av nasjonaldagen, men mange, selv blant stortingsmennene, ønsket likevel å feire privat.

Karl Johan fikk rapporter om feiringene fra sin svenske stattholder i Christiania og uttalte sin misnøye med at nordmennene feiret 17. mai-grunnloven. For ham var det bare den reviderte grunnloven av 4. november 1814 som gjaldt. Men han foretok seg ikke noe, før etter at det 4. november 1827 hadde oppstått pipekonsert under fremføringen av et svensk stykke på svensken Johan Peter Strömbergs teater i Christiania (byens eneste). Året etter kom kongen selv til Christiania og holdt en refsende tale til Stortinget, og han innsatte sin gamle medarbeider og krigskamerat, greve Baltzar Bogislaus von Platen, som ny stattholder.

Von Platen ble den siste i rekken av svenske stattholdere i Norge, og det falt i hans lodd å rapportere til kongen om «Torgslaget» i Christiania 17. mai 1829. Von Platen døde i 1829, og for ikke å provosere nordmennene, unnlot Karl Johan å utnevne noen ny svensk stattholder. Embetet ble stående ubesatt til 1836, samme år som den siste store konfrontasjonen mellom kongen og Stortinget fant sted. Etter at stortingssamlingen det året hadde vart i noen måneder, bestemte Karl Johan seg for å oppløse tinget, noe som var en uhørt handling sett med norske øyne. Kongen mente han var i sin rett, ettersom Stortinget hadde sittet sammen den foreskrevne minimumsperiode på tre måneder.

En tilskyndende grunn til Karl Johans dårlige humør, var at 17. mai-feiringen var blitt stadig mer innarbeidet utover i 1830-årene. I 1836 varslet Stortinget om at det ville bli innført en offisiell feiring. Striden tilspisset seg da de vedtok å reise riksrettstiltale mot kongens norske statsminister, Severin Løvenskiold, som hadde kontrasignert kongens beslutning om å oppløse Stortinget. Løvenskiold ble til slutt bare idømt en bot på 1000 spesidaler, og han fortsatte som statsminister.

Styrkeforholdet mellom Karl Johan og Stortinget ble heller ikke synderlig forskjøvet. Kongens frustrasjoner og ofte irrasjonelle utspill fortsatte, men han skulle aldri igjen komme til å sette sakene slik på spissen. Samme år utnevnte han sin gamle forbundsfelle fra årene rundt 1814, Herman Wedel Jarlsberg, til stattholder i Norge. Det var et klokt trekk, som bidro til å jevne ut motsetningene mellom Stortinget og den aldrende kongen. Wedel Jarlsberg hadde selv vært både statsråd og stortingspresident, og han visste godt hvor lite som skulle til for at striden skulle blusse opp igjen.

I Sverige gjorde en liberal opposisjon seg gjeldende i hans senere år. En nokså hard kritikk reiste seg mot hans yndlinger, som man påstod hadde for stor innflytelse.

Med årene ble Karl Johan sterkt opptatt av å bevare den norske grunnloven, selv om han det siste tiåret av sin regjeringstid i økende grad fremstod som en konservativ konstitusjonell monark. Etter at stridighetene med Stortinget løste seg utover i 1830-årene, ble han stadig mer populær og folkekjær.

Karl Johan lærte seg aldri svensk eller norsk, annet enn noen få ord og kommanderinger. Derfor sørget han for å omgi seg med medarbeidere som måtte kunne fransk og som oversatte alle dokumenter og saker for ham.

Kong Karl Johan døde 8. mars 1844, 81 år gammel, svekket av hjerneslag og med koldbrann i foten etter skader han pådro seg ved et fall noen måneder tidligere. Han ble gravlagt i de svenske kongenes gravkirke, Riddarholmskyrkan, i Stockholm.

• Kielfreden
• Mossekonvensjonen
• Liste over Norges monarker
• Statsoverhoder i Sverige

• «Carl Johan og Norge» – Norgeshistorie.no

• Bjørnskau, Erik: Karl 3. Johan i Norsk biografisk leksikon.
• Bjørnskau, Erik: Carl XIV Johan. En franskmann på Nordens trone, 1999.
• Dørum, Knut: Norsk politisk historie, bd 1, Cappelen Damm Akadamisk 2026.
• Hauge, Yngvar: Carl Johan, 3 bind, 1940–42.
• Herthelius, Antoinette Ramsay og Arstad, Knut (red.): Carl XIV Johan. Jean Baptiste Bernadotte. Fra menig soldat til konge av Norge og Sverige, utstillingskatalog Forsvarsmuseet, 1998.
• Koht, Halvdan: biografi i Norsk biografisk leksikon 1, bind 7, 1936.
• Lagerqvist, Lars: Sveriges regenter, Stockholm 1996.
• Wig, Kjell Arnljot: Karl Johan, konge og eventyrer, 1998.