Frida Kahlo

I oppveksten var Kahlo vitne til den mexicanske revolusjonen, som pågikk fra rundt 1910–1920. Revolusjonen markerte slutten på et 30 år langt diktatur under Porfirio Díaz og endte i en kulturell renessanse i Mexico. Det var de modernistiske strømningene fra Europa som tidligere hadde rådet i kulturlivet, men nå ble oppmerksomheten vendt tilbake til den mexicanske kulturarven.

Allerede som 14-åring ble hun et aktivt medlem av en politisk gruppe, tilknyttet skolen i Mexico by. Navnet på gruppen, «Los Cachuchas», eller hettene, refererte til hodeplagget de ofte brukte under demonstrasjoner. I 1928 meldte hun seg så inn i kommunistpartiet og ble del av en gruppe med venstreorienterte kunstnere og forfattere.

I 1929 giftet Kahlo seg med Diego Rivera, en revolusjonær kunstner som var svært anerkjent i Mexico. Han hadde vært gift flere ganger tidligere og var 20 år eldre enn henne. Kahlo møtte Rivera for første gang i forbindelse med studiene og senere i tilknytning til sin politiske aktivisme. Hun hadde beundret kunsten hans hele sin ungdom og anså Rivera som en av de største mexicanske kunstnerne.

Kahlo og Rivera hadde et turbulent ekteskap. En konsekvens av Kahlos helsetilstand var at det oppstod komplikasjoner i forbindelse med graviditet. Barnløsheten ble en ensom sorg, ettersom Rivera hadde barn fra sine tidligere ekteskap og ikke ønsket flere. Riveras utsvevende levemåte ble også en stor belastning, særlig da han innledet et forhold med Kahlos søster, Cristina Kahlo. I 1939 skilte Kahlo og Rivera lag, men giftet seg på nytt allerede i 1940.

På grunn av Riveras renommé ble Kahlo i lang tid sammenliknet med sin ektemann og omtalt i tilknytning til hans virke. Portrettet Frieda og Diego Rivera (1931) illustrerer denne maktubalansen, hvorav Riveras figur blir malt som proporsjonalt mye større enn Kahlos. Dette bildet ble samtidig Kahlos debut som kunstner, da det ble stilt ut hos San Fransisco Society of Women Artists samme år.

I 1938 avholdt Kahlo sin første soloutstilling i New York. Utstillingen markerte hennes gjennombrudd som selvstendig kunstner, mens tittelen til utstillingskatalogen lød «Frida Kahlo de Rivera».

Stilmessig betegnes maleriene til Kahlo som surrealistiske. De er realistiske i den forstand at de er selvrefererende, men motivene har også overnaturlige eller fantasifulle elementer. Den ødelagte søylen (1944) er et surrealistisk selvportrett hvor Kahlo fremstilles i halvnaken figur. Hun er plassert i et ørkenlandskap med en kropp som er full av spikre. Ryggmargen blottes gjennom huden, men den tar form som en antikk og oppbrutt søyle. I maleriet har Kahlo også inkludert et spesielt korsett, som hun selv måtte bruke i virkeligheten for å stabilisere ryggen.

Kahlos malerier har i tillegg en sterk forankring i symbolisme. I dette eksempelet symboliserer søyle-ruinen en ødelagt rygg, spikrene viser til smerte, mens ørkenen kan tolkes som ensomhet. Selv om Kahlo brukte sin egen kropp for å vise til subjektive erfaringer, refererer samtlige malerier også til historiske hendelser eller myter gjennom bruken av symboler og tegn. Kahlo hadde omfattende kunnskap om klassisk og moderne verdenslitteratur. Hun benyttet dette til å lage en kompleks ikonografi og malte bilder som tidvis var mer basert på litterære kilder enn sin egen biografi.

Det politiske engasjementet kom frem i malerier som Selvportrett på grensen av Mexico og USA (1932). Verket er en tettpakket komposisjon av symboler med Kahlos figur i sentrum. På den ene siden viser hun til Mexico, fortid, kulturhistorie, jordbruk og planteliv, og på den andre siden stiger det amerikanske flagget opp fra piperøyk.

Her råder elektrisitet, skyskrapere og en rad med antropomorfe piper som tilsynelatende marsjerer mot Kahlo. De kapitalistiske tendensene som rådet i USA, og fascismen som vokste frem i Europa rundt denne tiden, ble betraktet av Kahlo som to store trusler for det mexicanske demokratiet.

Kahlos politiske forankring syntes i hennes klesstil og hårfrisyre, så vel som i selvportrettene hennes. Hun gikk nesten utelukkende med mexicanske tradisjonsplagg og satte gjerne håret opp i intrikate flette-kranser, selv om dresser og hatter da var tidsriktig mote blant middelklasse-kvinner.

Tehuana-kjolen fikk en særlig prominent plass i mange av hennes verk. Klesplagget har en kulturhistorisk betydning som henviser til urfolket i Tehuantepec. Det at Kahlo ofte malte seg selv med en mørkere hudtone og fremhevet sine markante øyenbryn og dunete overleppe, tolkes også som en måte å bygge opp en identitet som Tehuana-kvinne.

I 1942 fikk Kahlo tilbud om å undervise ved La Esmeralda kunstakademi, til tross for at hun aldri selv hadde tatt formell utdanning ved en kunstskole. Et år senere ble helsen så dårlig at hun måtte trekke seg tilbake fra skoleundervisningen. Hun fortsatte likevel å lære opp en gruppe med fire dedikerte studenter hjemmefra, som fikk kallenavnet «Los Fridos».

Mot slutten av 1940-tallet ble utstillingene hyppigere, og anerkjennelsen av kunsten hennes vokste. Kahlo mottok den nasjonale prisen for vitenskap og kunst i 1946. Selv om helsen ble stadig dårligere, fortsatte hun å male, stille ut og være politisk aktiv helt frem til sin død 13. juli 1954. Frida Kahlo ble 47 år gammel.

Et annet aspekt ved Kahlos kunstnerskap og biografi er hennes fremtreden i de mange fotografiene som har blitt tatt av henne. Kahlo inviterte flere anerkjente fotografer hjem til huset for å dokumentere hennes liv og virke. Kunsthistorikere og biografer viser til at hun i stor grad tok kontroll over sitt offentlige image i disse bildene.

Kahlo lot seg avbilde mens hun slappet av med Diego Rivera eller arbeidet i atelieret, men hun presenterte også aspekter ved sykdommen sin. Hun viste gipsavstøpningen under kjolen ved flere anledninger, blant annet i et bilde som ble publisert i tidsskriftet «Time and Life Magazine», hvor Kahlo ligger i sykehussengen etter en operasjon. I alle bildene bærer Kahlo sine karakteristiske kjoler og intrikate håroppsatser. Hun er bevisst på å vise seg fra sin beste side og poserer for kameraet uansett hvilken setting hun blir avbildet i. Kahlo demonstrerte dermed hvordan personlig identitet kan konstrueres i fotografier.