Eva Joly

Eva Joly vokste opp på Grünerløkka i Oslo. Hun tok examen artium i 1962, sekretærlinjen i 1963 og begynte deretter på filosofistudier. I 1964 dro hun til Paris. Her jobbet hun som au pair flere steder før hun kom til familien Joly, som i generasjoner hadde tilhørt Frankrikes høyere borgerskap. Eva ble kjæreste med den 21 år gamle sønnen i huset, men da det ble snakk om ekteskap, motsatte foreldrene seg dette. De unge fikk imidlertid igjennom viljen sin, og giftet seg i 1967 etter at Eva var ferdig med fransk mellomfag ved Universitetet i Oslo.

Eva Joly ville gjerne ha studert medisin slik som ektemannen, men for å tjene til livets opphold arbeidet hun som sekretær i et plateselskap og studerte jus på kveldstid. Selv sa hun at jusstudiet lettet integreringen i det franske samfunnet ved at hun lærte å kjenne det fra innsiden. I 1973 tok hun juseksamen. Ektemannen åpnet praksis i Essonne sør for Paris, og hun var juridisk rådgiver ved et psykiatrisk sykehus.

I 1981 arrangerte Justisministeriet en ekstraordinær opptaksprøve for dommere og procureurer (embetsmenn i påtalemyndigheten). Joly klarte seg bra og fikk stilling som underordnet påtalejurist i Orléans. Etter to år i Orléans arbeidet hun i flere år ved domstolen i Paris-forstaden Evry. Her håndterte hun stort sett vanlige kriminalsaker, men fulgte også med i granskingsdommernes arbeid.

I 1989 begynte Joly i Finansministeriet i «Den interdepartementale komité for industriell restrukturering» – et slags hjelpekorps for bedrifter i vanskeligheter. Etter tre år var hun – som første kvinne – visedepartementsråd, uten å ha gått eliteskolen École Nationale d’Administration. Hun ville da tilbake til domstolsarbeid og ønsket å utnytte kompetansen fra Finansministeriet som granskingsdommer i økonomiske saker. Fra 1993 var hun forhørsdommer ved økokrimavdelingen i byretten i Paris.

Økonomiske saker var ingen juridisk spesialitet på denne tiden. Etterforskningen kunne ta opptil ti år og endte ofte med en betinget dom og en symbolsk bot. Situasjonen var imidlertid i ferd med å endre seg noe. Den økonomiske krisen på slutten av 1980-tallet hadde ført til en rekke konkurser, og enkelte forretningsfolk skaffet seg tvilsomme formuer. Det ble også avslørt at korrupsjon og ulovlige provisjoner eksisterte både i økonomiske og politiske miljøer. Men næringslivsledere og politikere hadde hittil følt seg skjermet mot nærgående undersøkelser.

I løpet av 1990-årene ble Joly en frontfigur i kampen mot økonomisk kriminalitet. Hun fikk tilført granskingsvirksomheten både økonomiske og tekniske ressurser, og hun benyttet etterforskningsmetoder som tidligere ikke hadde vært anvendt mot økonomisk kriminalitet, blant annet avlytting, overvåking, beslag, varetekt og stevning. Hun fikk mektige fiender. I undergrunnsagitasjonen mot henne ble det stadig påstått at hun var drevet av protestantisk nidkjærhet. Hun ble utsatt for drapstrusler og i seks år måtte hun ha livvakter døgnet rundt.

Joly ble landskjent i forbindelse med etterforskningen mot Bernard Tapie og storbanken Crédit Lyonnais. Tapie, som var mangemillionær, politiker og eier av fotballklubben Olympique Marseille, ble i 1995 idømt fengselsstraff for svindel og korrupsjon.

Fra 1994 etterforsket Joly og kollegaen Laurence Vichnievsky blant annet det statlige oljeselskapet Elf Aquitaine, hvor over tre milliarder francs skal ha vært på avveier.

En separat sak i Elf-etterforskningen er den såkalte «Dumas-affæren», som dreide seg om underslåtte bestikkelsespenger på rundt 78 millioner kroner. Roland Dumas, tidligere fransk utenriksminister og i årene 1995–1999 president i konstitusjonsrådet, mottok en god del av de underslåtte midlene. Han ble i 2001 dømt til to års fengsel (seks måneder ubetinget) samt 1 million franc i bot for korrupsjon. Elfs tidligere toppsjef ble dømt til tre års fengsel og 2,5 millioner franc i bot. Dommene sendte rystelser langt inn i den politiske eliten.

Joly er opptatt av å øke effektiviteten i kampen mot økonomisk kriminalitet. Mens finansmarkedene er blitt frie og kapitalen beveger seg fritt over landegrensene, må den juridiske etterforskningen holde seg innenfor grensene. Etter Jolys mening må kampen rettes mot skatteparadisene, og det er behov for dyptgående endringer i lovgivning og rettspraksis.

Ifølge Joly er korrupsjon en større trussel mot samfunnet enn terrorisme, fordi korrupsjonen rokker ved folks tillit til lov og rett. Hun mener det er særlig viktig å rette søkelyset oppover i systemet, der de rike og mektige sitter.

I 2009 stilte Joly til valg for det franske grønne partiet Europe Écologie Les Verts (EELV) og ble valgt inn som representant i Europaparlamentet, der hun ledet utviklingskomiteen. Hun ble gjenvalgt som representant i Europaparlamentet i 2014 og satt til 2019.

Joly var kandidat for det samme partiet under presidentvalget i Frankrike i 2012. Valget ble ingen suksess for henne, og hun fikk bare 2,31 prosent av stemmene i første valgrunde.

Hun har også engasjert seg i andre aktiviteter i Norge, blant annet som styremedlem i VG og hjelpeorganisasjonen Plan International. I Frankrike er hun blitt en av landets mest kjente og populære kvinner, kjent for sin direkte tale og for sin handlekraft, et symbol for et rettsvesen som ikke lenger garanterer at de store og mektige skal gå fri.

Hun ble i 2012 tildelt Sofieprisen, ifølge juryen for hennes «kamp mot en grådighetskultur som forårsaker problemer for mennesker og miljø». I 2002 ble hun kåret til Årets europeer av bladet Reader's Digest.

• Notre affaire à tous (utgitt i Frankrike i 2000)
• Korrupsjonsjeger: Fra Grünerløkka til Palais de Justice (selvbiografi, 2001)
• Er det en slik verden vi vil ha? (2003)
• La Force qui nous manque (memoarer, kom ut i Frankrike i 2007, senere også utgitt på norsk under tittelen Jakten fortsetter: En liten bok om livsmot)

• Frankrikes samtidshistorie
• økonomisk kriminalitet
• korrupsjon

• Joly, Eva og Rachline, Vibeke Knoop (2001): Korrupsjonsjeger: Fra Grünerløkka til Palais de Justice. Oslo: Aschehoug
• Nordby, Reginald: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
• Aasheim, Erik (2012): Eva Joly: Rød klut, grønne drømmer. Oslo: Kagge Forlag