Wikipedia

Påskeøya

øy i Stillehavet

Påskeøya (på polynesisk Te Pito o te Henúa / «Verdens navle» eller Mata-ki-te-Rangi / «Øyne mot himmelen», på språket rapanui heter øya Rapa Nui / «Store Rapa», og på spansk Isla de Pascua)[1] er en øy tilhørende Chile i det østlige Stillehavet. Øya er 3 515 km vest for det kontinentale Chile,[2] og 2 075 km øst for nærmeste befolkede land, Pitcairnøyene. Øya er dermed et av verdens mest isolerte bebodde steder.[3] Øya består av utdøde vulkaner og er uten elver, og vann ble historiske tatt fra en oversvømt vulkankrater. Påskeøya er under chilensk styre, underlagt regionen Valparaíso sammen med sin nærmeste nabo Sala y Gómez, 400 km øst. Øya er kjent for steinstatuer som kalles moaier, som finnes rundt på hele øya, hovedsakelig langs kysten. Steinstatuenes tilblivelse og funksjon har vært gjenstand mye forskning og spekulasjon.[4][5][6]

Påskeøya
Isla de Pascua
Rapa Nui
Geografi
PlasseringStillehavet
Øygruppe / del avInsular Chile
Antall øyer2
Større øyerPåskeøya og Motu Nui
Areal 164 kvadratkilometer
Lengde 24 kilometer
Bredde 3,6 kilometer
Høyeste punktTerevaka (507 moh)
Administrasjon
LandChiles flagg Chile
RegionValparaíso
Største bosetningHanga Roa
Demografi
Befolkning3 791
Posisjon
Kart
Påskeøya
27°07′S 109°21′V
Påskeøya på Commons

Det er en av øyene som ble siste befolket i Stillehavet.[7] Polyneserne kom til øya omkring 500 år før europeerne. Den isolerte øyas utvikling med blant annet befolkningskollaps og avskoging har vært brukt som grunnlag for å studere bærekraft.[8][9][10] Utviklingen av øyas vegetasjon, særlig den som fantes før polynesere og europere kom dit, har vært gjenstand for stor vitenskapelig interesse. Undersøkelser av pollen fra innsjøer viser at øya har vært dekket av store skoger.[11][12] Årsaker til og tempoet i avskogingen er delvis uavklart. Rydding av skog til åker, bruk av treverk til reising av steinstatuer, rotter og klimaendringer er mulige årsaker.[13] Avskogingen skjedde for det meste mellom 1250 og 1600.[12]

Det øyas opprinnelige språk kalles rapanui og tilhører austronesiske språk, språket kan (per 2025) dø ut ved at 10 % av unge taler språket.[14] Øyboerne hadde de første hundreårene trolig ikke behov for å navn på øyen fordi det ikke finnes andre øyer i nærheten og de hadde ikke kontakt med omverden.[1] I moderne tid har øya for en stor basert næringsinntekt på turisme.[15]

Geografi

rediger
Rano Kau, et krater på Påskeøya

Påskeøya har en tilnærmet trekantet form og består av tre undersjøiske vulkaner som har kommet over havets overflate. Flere vulkanske kratere fins på øya.[16] Noen av dem er fylt med vann. De yngste lavastrømmene kan være mindre enn to tusen år gamle.[17] Bare svært få tegn til vulkansk aktivitet har vært observert i nyere tid. Øya har harde steinsletter og lite vegetasjon. Øya er 163,6 km² stor og 30 km lang på det lengste. Utenfor sydspissen av Påskeøya ligger en liten øy som heter Motu Nui. Øyas høyeste punkt er Terevaka, 507 meter over havet.

Verdens navle, en gruppe på fem steiner ved Ahu Te Pito Kura.

Nærmeste land er den lille øya Sala y Gomez som ligger 400 km øst, mens nærmeste befolkede land er Pitcairnøyene 2075 km vest.

Klima

rediger

Klimaet på Påskeøya er subtropisk med en gjennomsnittstemperatur på rundt 22 grader.[trenger referanse] Øya får rundt 113 cm regn årlig, og det er varmest og fuktigst fra desember til februar.[trenger referanse] Kjøligst er det fra juni til august.

Befolkning

rediger
Moai på Ahu Ko Te Riku

I 1993 var det rundt 2300 innbyggere på øya hvorav omkring halvparten etterkommere av innfødte fra da øya ble oppdaget av europeere.[2] I 2002 bodde det 3300 mennesker på Påskeøya og i 2017 var det 7750,[18] opp fra 1 936 i 1982.[trenger referanse] Den kraftige befolkningsøkningen skyldtes hovedsakelig tilflytting av personer av europeisk herkomst fra Chile. Øya mister dermed mye av sin polynesiske identitet. I 1982 var rundt 70 % av befolkningen Rapa Nui (den lokale opprinnelige polynesiske befolkningen).[trenger referanse] I 2002 har Rapa Nuis andel sunket til 60 %.[trenger referanse] Chilenere med europeisk herkomst utgjør 39 % av befolkningen, den resterende 1 % er innfødte latinamerikanere fra Chile.[trenger referanse] 3 304 av befolkningen på 3 791 bor i byen Hanga Roa.[trenger referanse]

Mange av Rapa Nui har flyttet fra Påskeøya. I 2002 bodde 2 269 Rapa Nui på Påskeøya, mens 2 378 Rapa Nui bodde i Chile, halvparten av disse i hovedstaden Santiago.[trenger referanse]

Befolkningstettheten på Påskeøya er 23 innbyggere per km², langt lavere enn på 1600-tallet da det bodde 10 – 15 000 mennesker på øya.[19] I 1862 (før slavehandelen) bodde rundt 3000 på øya. I 1877 bodde det 111 mennesker på øya[20] og kun 36 av disse hadde etterkommere.[trenger referanse] Disse 36 er dermed forfedrene til alle Rapa Nuiene som i dag[når?] lever på øya.[trenger referanse]

Religion

rediger

Befolkningen er kristen og den katolske kirken er dominerende.

Det finnes betydelige rester av før-kristen folketro. Den katolske kirken på øya er interessant å besøke, fordi den har tatt hensyn til dette. Ved siden av tradisjonelle helgenbilder finnes f.eks. også en utskjæring av en tradisjonell fuglemann-figur.

Språk

rediger

Det offisielle språket er spansk, men mange av de innfødte snakker det austronesiske og malayopolynesiske språket rapanui (i 2016 talte omkring 1000 mennesker dette språket)[21].

Historie

rediger
Moai på Rano raraku

Føreuropeisk tid

rediger

Man antar nå at Påskeøya først ble befolket ca. 1200 e.Kr.[22] Det er usikkert når øya ble befolket og de første polyneserne kan ha ankommet rundt år 800-900.[9][23] Omkring 100 personer kan ha ankommet fra Marquesasøyene rundt år 400 ifølge noen tidlige studier.[12][19] Det er bredt akseptert at bosettingen skjedde i intervallet 800-1200. Det er dokumentert betydelig avskoging rundt år 1050 og det er uklart om dette skyldes menneskelig aktivitet eller andre faktorer.[12] De første nybyggerne kalte øya for Te Pito O Te Henua (Verdens navle). En rekke arkeologiske funn og DNA undersøkelser viser med stor grad av sikkerhet at de første beboerne kom fra andre deler av Polynesia.[24]

Thor Heyerdahls teori om at Påskeøya først ble befolket fra Sør-Amerika har svært liten tilslutning. Nye DNA-undersøkelser har vist at noen innfødte amerikanere også kom tidlig til øya og før øya ble oppdaget av europeere i 1722,[24] kanskje så tidlig som 1280 – 1495.[25] De første innbyggerne levde helt isolert fra omverdenen og etablerte en fremstående og kompleks sivilisasjon på øya. Øya var frodig med palmeskog og gode muligheter for fiske. I mapudungun-språkes nåværende ordforråd finner man mulige polinesiske lånord (toki «øks», kuri «svart» (uri på rapanui)) of det kan vise at de øyas beboerne nådde Sør-Amerikas kysten i fortiden og hadde samkvem med indianerne.[26]

Befolkningstallet antas å ha vært oppe i 10 – 20 000 innbyggere på det meste,[19] men på grunn av overbeskatning av øyas begrensede naturressurser og isolerte beliggenhet var befolkningsmengden for høy til at man klarte å brødfø alle. Palmeskogen ble hugget ned for å lage reisverk til de stadig større steinstatuene og til båt- og husbygging. Uten trær til å bygge båter av, kunne innbyggerne heller ikke lenger fiske. Det førte til matmangel og senere hungersnød og indre stridigheter. Til og med innslag av kannibalisme er sannsynliggjort ved funn av menneskeben i møddingene. Befolkningstallet gikk nedover, og i samme periode kom europeiske oppdagere til øya. Disse bragte med seg nye og ukjente sykdommer som forverret situasjonen for de fastboende.

Forskning publisert i 2020 tyder på at øya gjennomgikk minst en stor krise før europeere ankom. Rundt 1450-1550, under den lille istid, var det trolig befolkningskollaps.[22] Folketallet økte trolig sterkt fra år 1100 og nådde en topp på over 10.000 mellom 1400 og 1600.[19] Anslagene på maksimalt folketall varierer mellom 3000 (Hunt & Lipo i 2011), 7000 til 9000 (Jo Ann Tilburg i 1994) og 15.000 (Jared Diamond i 2005). En studie fra 2022 anslår at jordbruket på øya i føreuropeisk tid kan forsynt en befolkning på 5000 til 25.000.[8]

De opprinnelig innbyggerne hadde ikke metall og brukt redskaper av treverk, stein og obsidian - de laget blant annet kniver av obsidian. Føden besto blant annet av taro, søtpoteter, banan og fisk samt høns som de første innbyggerne hadde tatt med seg.[5]

I dag vokser det ingen trær på øya. Det har likevel blitt gjennomført en viss nyplanting av skog på 1900-tallet, bl.a. av eukalyptus og kokospalmer.

Europeisk oppdagelse

rediger
James Cooks båter på hans andre tur til Stillehavet, hvor han besøkte Påskeøya. Bildet er fra Tahiti.
Maleri av William Hodges, 1776.

Den nederlandske oppdageren admiral Jacob Roggeveen kom med tre skip til øya 1. påskedag (5. april) 1722 som den første europeer, og ga øya navnet Påskeøya. Oppdagelsen var en tilfeldighet.[2][1] Nederlenderne åpnet ild og drepte flere innbyggere som hadde forsynt seg av gjenstander fra skipet.[27] Roggeveen rapporterte høye statuer og skogkledde åser.[3] Roggeveen og andre i den nederlandske ekspedisjonen noterte at innbyggerne fremsto sunne og sterke med utpregede hvite, fine tenner også hos eldre. Roggeveen beskrev øya som godt egnet til jordbruk.[8] Da bodde det anslagsvis 3000 mennesker på øya.[19]

Den neste som ankom øya var den spanske kapteinen Don Filipe Gonzáles i 1770.[1] Han gjorde krav på øya for Spania og ga øya navnet San Carlos til ære for Carlos III av Spania. Det var han som oppdaget at øya hadde sitt eget skriftspråk, senere kjent som rongorongo. Da James Cook kom til Påskeøya fire år senere,[2][1] var mange av statuene veltet og levevilkårene hadde blitt dårligere, med tørr og lite fruktbar jord.[3] I tillegg brakte europeerne med seg sykdommer som var ukjent for innbyggerne.

Jean François de Lapérouse, med en fransk ekspedisjon, kom i 1786. De hadde blant annet med seg husdyr og nye planter. Spanias annektering hadde liten praktisk betydning og øyen ble overlatt til Chile i 1888.[1] Amerikanske selfangere besøkte øya i 1805 og 1811, og russiske oppdagelsesreisende gikk i land i 1816.[2] Kommersielt sauehold, som ble viktigste næringsvei, ble igangsatt britiske forretningsfolk rundt 1870.[28] I 1871 var det 200 innbyggere på øya.[3]

Fra regnskog til ørken på 500 år

rediger

Påskeøya var dekket av frodig skog da de første menneskene kom til øya. Produksjon av steinstatuene tilskyndet avskogingen fordi tømmer ble brukt til å flytte statuene. Avskogingen var mest intens rundt år 1400 og rundt år 1600 var trolig skogen borte.[19] Da europeerne kom var skogen stort sett helt borte[19] og jorden tørr og lite fruktbar. I løpet av 500 år hadde innbyggerne nærmest tømt øya for alle ressurser. Påskeøya er det eneste samfunnet som har hugget ned all skog og høstet og utryddet alle plante- og dyrearter, selv om man visste at man var avhengig av dem for å overleve.[trenger referanse]

Det er dette hendelsesforløpet som får skylden for en borgerkrig hvor de fleste innbyggerne på øya ble drept, og mange av dem som overlevde ble kannibaler.[trenger referanse]

Misjon og slavehandel

rediger

Øya fikk i årene som gikk stadig oftere besøk av oppdagelsesreisende, og samtidig ble stadig flere statuer veltet av lokalbefolkningen. I 1862 tok peruanske slavedrivere rundt to tusen øybeboere til slaver og fraktet dem til Peru, inkludert hele høvdingeslekten og kongen, presten og så godt som alle lærde menn.[1] Flere hundre ble drept da peruanske slavehandlere gikk i land.[2] 900 av slavene døde på ett år under kummerlige forhold i guano-bruddene på kysten av Peru. Etter offentlige protester, blant annet fra den franske biskopen av Tahiti (støttet av britiske og franske regjeringer), ble hundre av dem satt på et skip tilbake til Påskeøya noen år etter. 85 av 100 døde på overfarten av kopper, og de 15 som overlevde var smittet. Disse 15 smittet de øvrige øyboerne og utraderte nesten befolkningen på øya. Da noen misjonærer kom til øya i 1864 var alle statuene veltet og folketallet på flere tusen i 1722 var redusert til 111 i 1877. Da befolkningen ble sterkt redusert gikk mye av øyas muntlige historier tapt, inkludert historien om statuene.[2][1][20]

Påskeøya blir chilensk

rediger
José Manuel Balmaceda var Chiles president under annekteringen av Påskeøya

Don Filipe Gonzáles gjorde krav på Påskeøya på vegne av Spania i 1770, men på grunn av øyas beliggenhet ble ikke suvereniteten håndhevet. Mot slutten av 1800-tallet var Spania sterkt redusert pga. kriger og tap av de fleste kolonier. Chile hadde nylig gått seirende ut av krigen mot Ecuador og Peru, og disse landene måtte avstå landområder. Chile var inne i en imperialistisk periode og så at Spania ikke viste stor interesse for Påskeøya. Policarpo Toro ble sendt for å annektere Påskeøya i 1888. Øya var for de fleste lite interessant på grunn av mangel på elver, trær og en trygg havn. Chile mente at øya hadde et landbruksmessig potensial, samt en strategisk beliggenhet som en marinebase. Annekteringen av øya medførte få endringer frem til 1896, da Chile gjorde øya til en del av provinsen Valparaíso.

Øya ble deretter omgjort til en stor sauegård under ledelse av en forretningsmann fra Valparaíso, Enrique Merlet, som konfiskerte bygninger og buskap som var etterlatt av misjonærer som flyktet fra guvernør Dutrou-Borniers terrorregime. Øybeboerne ble tvunget til å bygge en mur rundt byen Hanga Roa. Byen ble et fengsel for øybeboerne, som måtte ha tillatelse til å forlate byen, selv om de bare skulle hente vann fra krateret. De som gjorde opprør ble sendt i eksil til kontinentet.[trenger referanse]

Bedriftene som drev gårdsbrukene kontrollerte alle deler av livet til øybeboerne, fra mat til arbeid. Forsyningsskipene kom uregelmessig, noe som gjorde at øybeboerne manglet selv det aller nødvendigste. På et tidspunkt søkte alle øybeboerne til myndighetene om de i samlet følge kunne flytte til Tahiti. Marinen overtok kontrollen av øya i 1953. Forholdene endret seg til det verre. Flere titalls flyktet fra øya i åpne fiskebåter.

Først i midten av 1950-årene bedret levekårene seg, da flere vitenskapsmenn begynte å interessere seg for øya. Thor Heyerdahl og hans gruppe var de første vitenskapsmennene som kom til øya. Dette gjorde at chilenske myndigheter så potensialet i å gjøre øya til et reisemål for turister og åpnet flyplassen i 1965.

Moai - steinstatuene

rediger
Femten moaier på Ahu Tongariki

Det finnes nesten 900 store steinstatuer på Påskeøya. Akkurat når disse ble reist er ofte svært usikkert. Statuene er opptil 22 meter høye og de største veier inntil 60 – 70 tonn. Noen statuer er 1 meter høye.[2] Statuene kalles moai og de fleste er hugget ut av stein fra vulkankrateret Rano Raraku. Thor Heyerdahl anslo i 1956 at det tok ett år å hugge ut en statue. Statuene ble trolig flyttet stående ved hjelp av flere tau som ved å trekke vekselvis fra side til fikk statuen til å "gå" eller vagge fremover, metoden krevde mye trening og var da effektiv. Statuene hadde øyne laget av fosforiserende korall.[2]

Det er mange teorier om hvorfor statuene ble laget. En teori fremmet av blant andre Sergio Rapu er at de ble reist til ære for innbyggernes forfedre eller viktige levende personer.[2]

Siden det ikke er funnet rester av redskaper i metall på øya, regner man med at statuene er hugget ut med steinverktøy.

De største statuene er også de nyeste. Det ser ut til at statuenes viktighet økte etterhvert som levevilkårene ble forverret.

Steinbruddet ser ut til å ha blitt forlatt i all hast, ettersom det er halvferdige statuer som fremdeles ikke er hugget løs fra steinbruddet.

Rongorongo

rediger
Rongorongo inskripsjon på en steintavle.

Tavler utskåret av tre som er funnet på Påskeøya er skrevet med en skrift kalt rongorongo. Det er få tavler som fortsatt finnes, fordi misjonærene brente tavlene, som de så på som hedenske. Rongorongo-skriften er den dag i dag ikke blitt tydet, til tross for forsøk fra flere lingvister. En ungarer, Guillaume de Hevesy, viste i 1932 likheten mellom rongorongo-tegnene og de forhistoriske tegnene fra Indusdalen i India. Nyere tids forskning antyder at dette kun er tilfeldigheter. Noen forskere tror at skriften er blitt til ved etterlikning etter europeisk skrift etter de første skipsbesøkene.[trenger referanse]

Det hevdes at rongorongo betyr fred-fred og at tavlene er fredsavtaler, sannsynligvis mellom langørene og de rivaliserende kortørene.[trenger referanse] Denne teorien er omdiskutert.

Thor Heyerdahl

rediger

Thor Heyerdahl gjennomførte en ekspedisjon til Påskeøya 1955 – 56. Han hadde noen år tidligere lansert teorien om at folket som først koloniserte Polynesia og Påskeøya kom fra Sør-Amerika og ikke fra det asiatiske fastlandet i vest. De fleste forskerne støtter ikke Thor Heyerdahls teori, blant annet ved å henvise til at blodprøver av lokalbefolkningen viser at de er polynesiske. Thor Heyerdahl og 25 andre arkeologer dro til Påskeøya for å samle bevis som kunne underbygge hans teori. Senere DNA-analyser[29] av blodprøvene, viser at Påskeøya kan ha hatt en eller annen form for kontakt med Sør-Amerika i førhistorisk tid.

Ved Poike-grøften ble det foretatt karbondatering av to biter trekull. Disse ble datert til 1687 og 387 e.Kr.[30]Arkeologen som fant trebitene, Carlyle Smith, mente den eldste biten kunne stamme fra en naturlig brann.[31] Heyerdahl og hans gruppe kunne konstatere sterke knytninger med søramerikansk indianerkultur, blant annet ved at steinstatuene, moai, har mange likhetstrekk med tilsvarende statuer i Peru. I kratersjøene på øya fant han totora-siv, en nyttevekst som ble dyrket i inkariket og brukt som materiale i blant annet sivbåter. Pollenundersøkelser har påvist at sivet har vokst ved kratersjøene i minst 30 000 år.[32] Ifølge gamle legender på Påskeøya kom Hotu Mota, det første mennesket fra en øy i vest.[33] I legenden het øyen Marae Renga. Det har blitt påpekt at denne øyen kan være identisk med Mangareva, som ligger 2000 km vest for Påskeøya, men Heyerdahl mente legenden ikke kunne stemme.[34]

Thor Heyerdahl presenterte resultatene for en vitenskapskongress i Honolulu på Hawaii i 1961. Heyerdahl fikk ikke full tilslutning for sin teori, men de 3 000 kongressdeltagerne stemte for en resolusjon om at Sør-Amerika, sammen med Sørøst-Asia, representerer de viktigste opphav til folk og kulturer på stillehavsøyene.

Thor Heyerdahl reiste tilbake til Påskeøya i 1986 og organiserte arkeologiske utgravinger i to år.

I 2019 gikk Kon-Tiki Museet med på å levere tilbake tusenvis av gjenstander til chilenske myndigheter.[35]

Verdensarv

rediger

I 1995 ble Påskeøya tatt opp på UNESCOs verdensarvliste, blant annet på grunn av at øyas rike kultur hadde oppstått uten innflytelse utenifra, etter å ha oppfylt UNESCOs krav I, III og V.

Komitéens vedtak:

Rapa Nui National Park contains one of the most remarkable cultural phenomena in the world. An artistic and architectural tradition of the great power and imagination was developed by a society that was completely isolated from external cultural influences of any kind for over a millennium. The substantial remains of this culture blend with their natural surroundings to create an unparalleled cultural landscape.[36]

Økonomi

rediger

Påskeøya mottar overføringer fra Chile. Tradisjonelt har innbyggerne levd av fiske og jordbruk, mens turisme blir stadig en viktigere inntektskilde for befolkningen. En stor, amerikansk filminnspilling førte blant annet med seg asfaltering av veiene og en sterk levestandardsøkning.

Turisme

rediger

Påskeøya har en internasjonal flyplass, Mataveri lufthavn, og Chiles flyselskap, LATAM Airlines flyr til Påskeøya fra Santiago og Papeete, Tahiti. Høsten 2010 åpnet LATAM Airlines også en direkterute fra Lima, Peru.

Etter at NASA forlenget rullebanen i 1987 for eventuelle nødlandinger med romferger har turismen økt, og turisme er nå hovedinntektskilden for innbyggerne. I 2012 besøkte 70 000 mennesker Påskeøya.[37]

Litteratur

rediger

Referanser

rediger
  1. 1 2 3 4 5 6 7 8 Luke, Harry (1954). «Easter Island». The Geographical Journal. 4. 120: 422–430. ISSN 0016-7398. doi:10.2307/1791059. Besøkt 5. desember 2024.
  2. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 Australia og Oseania. Oslo: Det Beste. 1993. ISBN 8270102393.
  3. 1 2 3 4 Riisnæs, Jens A. (2001). Verdens viktigste. Oslo: Kagge.
  4. ↑ Lipo, Carl P. (2022). «Claims and Evidence in the Population History of Rapa Nui (Easter Island)». I Rull, Valentí. The Prehistory of Rapa Nui (Easter Island): Towards an Integrative Interdisciplinary Framework (på engelsk). Springer International Publishing. s. 565–585. ISBN 978-3-030-91127-0. doi:10.1007/978-3-030-91127-0_22. Besøkt 27. august 2025.
  5. 1 2 Burnie, David (2002). Mennesket forandrer verden. Oslo: Det beste. ISBN 8270103918.
  6. ↑ Sør-Amerika. Oslo: Det beste. 2002. ISBN 8270103810.
  7. ↑ Stillehavet og øyene der. Oslo: Det beste. 2001. ISBN 8270103667.
  8. 1 2 3 Puleston, Cedric O. (2022). «Ecology Limits Population, But Interaction with Culture Defines It: Carrying Capacity on Rapa Nui». I Rull, Valentí. The Prehistory of Rapa Nui (Easter Island): Towards an Integrative Interdisciplinary Framework (på engelsk). Springer International Publishing. s. 521–551. ISBN 978-3-030-91127-0. doi:10.1007/978-3-030-91127-0_20. Besøkt 27. august 2025.
  9. 1 2 https://www.titan.uio.no/english/2020/historic-growth-and-decline-rapa-nuis-population-lesson-future.html
  10. ↑ Lima, Mauricio (2022). «Population Principles, Climate Change, and the “Collapse” of the Rapa Nui Society». I Rull, Valentí. The Prehistory of Rapa Nui (Easter Island): Towards an Integrative Interdisciplinary Framework (på engelsk). Springer International Publishing. s. 553–564. ISBN 978-3-030-91127-0. doi:10.1007/978-3-030-91127-0_21. Besøkt 27. august 2025.
  11. ↑ Zizka, Georg (2022). «The Flora and Vegetation of Easter Island: Past and Present». I Rull, Valentí. The Prehistory of Rapa Nui (Easter Island): Towards an Integrative Interdisciplinary Framework (på engelsk). Springer International Publishing. s. 347–376. ISBN 978-3-030-91127-0. doi:10.1007/978-3-030-91127-0_14. Besøkt 27. august 2025.
  12. 1 2 3 4 Brander, James A. (2022). «Economic Causes and Consequences of Deforestation on Easter Island». I Rull, Valentí. The Prehistory of Rapa Nui (Easter Island): Towards an Integrative Interdisciplinary Framework (på engelsk). Springer International Publishing. s. 427–448. ISBN 978-3-030-91127-0. doi:10.1007/978-3-030-91127-0_17. Besøkt 27. august 2025.
  13. ↑ Steiglechner, Peter (2022). «Spatio-Temporal Patterns of Deforestation, Settlement, and Land Use on Easter Island Prior to European Arrivals». I Rull, Valentí. The Prehistory of Rapa Nui (Easter Island): Towards an Integrative Interdisciplinary Framework (på engelsk). Springer International Publishing. s. 401–426. ISBN 978-3-030-91127-0. doi:10.1007/978-3-030-91127-0_16. Besøkt 27. august 2025.
  14. ↑ https://www.unesco.org/en/articles/rapa-nui-back-brink-0
  15. ↑ Sør-Amerika. Oslo: Det beste. 2002. ISBN 8270103810.
  16. ↑ «Global Volcanism Program | Easter Island». www.volcano.si.edu. Besøkt 25. mars 2016.
  17. ↑ «Global Volcanism Program | Easter Island». www.volcano.si.edu. Besøkt 25. mars 2016.
  18. ↑ «Easter Island | Map, Statues, Heads, History, Moai, & Facts | Britannica». www.britannica.com (på engelsk). 13. august 2025. Besøkt 27. august 2025.
  19. 1 2 3 4 5 6 7 de la Croix, David; Dottori, Davide (1. mars 2008). «Easter Island’s collapse: a tale of a population race». Journal of Economic Growth. 1 (på engelsk). 13: 27–55. ISSN 1573-7020. doi:10.1007/s10887-007-9025-z. Besøkt 27. august 2025.
  20. 1 2 Brander, James A.; Taylor, M. Scott (1998). «The Simple Economics of Easter Island: A Ricardo-Malthus Model of Renewable Resource Use». The American Economic Review. 1. 88: 119–138. ISSN 0002-8282. Besøkt 27. august 2025.
  21. ↑ «Rapa Nui (Vananga rapa nui)». Omniglot.
  22. 1 2 Wilmshurst, Janet M., Terry L. Hunt, Carl P. Lipo og Atholl J. Anderson: «High-precision radiocarbon dating shows recent and rapid initial human colonization of East Polynesia», Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America, bd. 108, nr. 5, 2011, s. 1815–1820.
  23. ↑ Lima, M.; Gayo, E. M.; Latorre, C.; Santoro, C. M.; Estay, S. A.; Cañellas-Boltà, N.; Margalef, O.; Giralt, S.; Sáez, A. (24. juni 2020). «Ecology of the collapse of Rapa Nui society». Proceedings of the Royal Society B: Biological Sciences. 1929. 287: 20200662. PMC 7329031 Åpent tilgjengelig. PMID 32576113. doi:10.1098/rspb.2020.0662. Besøkt 27. august 2025.
  24. 1 2 Thorsby, Erik: «The Polynesian gene pool: an early contribution by Amerindians to Easter Island», Philosophical Transactions of the Royal Society B: Biological Sciences, bd. 367, nr. 1590, 2012, s. 812–819. doi: 10.1098/rstb.2011.0319.
  25. ↑ Moreno-Mayar, J. Víctor et al.: «Genome-wide Ancestry Patterns in Rapanui Suggest Pre-European Admixture with Native Americans», Current Biology , bd. 24 , nr. 21 , 2014, s. 2518– 2525. doi http://dx.doi.org/10.1016/j.cub.2014.09.057.
  26. ↑ Ramírez-Aliaga, José-Miguel (2010). «The Polynesian-Mapuche connection: Soft and Hard Evidence and New Ideas» (PDF). Rapa Nui Journal. 24 (1): 29–33.
  27. ↑ Australia og Oseania. Oslo: Det Beste. 1993. ISBN 8270102393.
  28. ↑ Luke, Harry (1954). «Easter Island». The Geographical Journal. 4. 120: 422–430. ISSN 0016-7398. doi:10.2307/1791059. Besøkt 27. august 2025.
  29. ↑ «Hadde Heyerdahl rett?». forskning.no. Arkivert fra originalen 10. mars 2008. Besøkt 25. mars 2016.
  30. ↑ Side 187. Ragnar Kvam jr.: Thor Heyerdahl: Mannen og verden. Gyldendal, 2008, ISBN 978-82-05-32819-8.
  31. ↑ Side 209. Ragnar Kvam jr.: Thor Heyerdahl: Mannen og mytene. Gyldendal, 2013, ISBN 978-82-05-39116-1.
  32. ↑ Side 202. Ragnar Kvam jr.: Thor Heyerdahl: Mannen og mytene. Gyldendal, 2013, ISBN 978-82-05-39116-1.
  33. ↑ Side 166. Ragnar Kvam jr.: Thor Heyerdahl: Mannen og verden. Gyldendal, 2008, ISBN 978-82-05-32819-8.
  34. ↑ Side 168. Ragnar Kvam jr.: Thor Heyerdahl: Mannen og verden. Gyldendal, 2008, ISBN 978-82-05-32819-8.
  35. ↑ BBC: Norway's Kon-Tiki museum to return Easter Island artefacts
  36. ↑ Unesco Advisory Body Evaluation (PDF)
  37. ↑ Easter Island Travel – Tourism Besøkt 5. september 2015.

Eksterne lenker

rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Påskeøya&oldid=25731012»