En del av muren til Bomarsund festning i Finland

Polygonalt murverk består av steiner som har fem eller flere vinkler i formen, i motsetning til rektangulære blokker som har fire sider.

Steinene er nøye tilpasset hverandre slik at de danner en solid konstruksjon, ofte uten bruk av mørtel, altså som en tørrmur. Hver stein tilpasses presist til nabosteinen som et tredimensjonalt puslespill.[1][2][3]

Eksempler på polygonalt murverk er Mykene og Tiryns i Hellas, festningsmurer fra bronsealderen, Apollontempelet i Delfi, terrassemur fra 500-tallet f.Kr., Inkaenes murer i Cuzco og Saksaywaman i Peru kjent for ekstrem presisjon. I Italia er polygonal murverk spesielt typisk for regionen Lazio, men det forekommer også i Etruria, Basilicata, Samnium og Umbria. Porta Rosa i den gamle byen Elaia i Hellas bruker en variant av teknikken kjent som lesbisk murverk.[1][4][5]

Referanser

rediger
  1. 1 2 Wright, G. R. H. (23. november 2009). Ancient Building Technology, Volume 3: Construction (2 Vols) (på engelsk). BRILL. ISBN 978-90-04-17745-1.
  2. Malacrino, Carmelo G. (2010). Constructing the Ancient World: Architectural Techniques of the Greeks and Romans (på engelsk). Getty Publications. ISBN 978-1-60606-016-2.
  3. Scranton, Robert L. (1941). Greek walls. Harvard University Press. ISBN 9780598572547.
  4. Lugli, Giuseppe (1968). La Tecnica Edilizia Romana Con Particolare Riguardo a Roma E Lazio: Testo. 1 (på engelsk). Johnson Reprint.
  5. Becker, Jeffrey Alan (2007). The Building Blocks of Empire: Civic Architecture, Central Italy, and the Roman Middle Republic. ProQuest. ISBN 978-0-549-55847-7.