Norges herrelandslag i fotball

«Fotballandslaget» omdirigeres hit. For andre fotballandslag, se Kategori:Landslag i fotball.

Denne artikkelen omhandler herrelandslaget. For kvinnelandslaget, se Norges kvinnelandslag i fotball.

Norges herrelandslag i fotball blir administrert av Norges Fotballforbund (NFF) og er landslaget som representerer Norge i internasjonal herrefotball. Norge har hatt et herrelandslag siden 1908. Norge har deltatt i VM fire ganger og i EM én gang.

Norge
Forbund		Norges Fotballforbund
Konføderasjon		UEFA
Landslagstrener		Ståle Solbakken
Flest kamper		John Arne Riise (110)
Flest mål		Erling Braut Haaland (62)
Hjemmebane		Ullevaal Stadion
Supporterklubb		Oljeberget
Hjemmedrakt Bortedrakt
Olympiske leker
Deltakelser		5 (første i 1912)
Resultat		Bronse i 1936
Verdensmesterskap
Deltakelser		4 (første i 1938)
Resultat		Kvartfinale i 2026
Europamesterskap
Deltakelser		1 (første i 2000)
Resultat		Gruppespill i 2000
Infoboks sist oppdatert: 2. juli 2026

Den første gode sammenhengende perioden for landslaget var i 1930-årene med Bronselaget fra olympiske leker i 1936 og med deltakelse i VM i fotball 1938. Landslagets andre gode periode var i 1990-årene, under ledelse av Egil «Drillo» Olsen og siden Nils Johan Semb, med deltagelse i VM-sluttspillene i 1994 og 1998, samt Europamesterskapet i 2000. Landslagets tredje gode periode begynte under Ståle Solbakken da de kvalifiserte seg til verdensmesterskapet i 2026 hvor Norge for første gang spilte kvartfinale i et VM.

Blant de mest berømte enkeltkampene er VM-seierene over Brasil i 1998 og i 2026, seierene i Sommer-OL 1936 i Berlin i kvartfinalen mot Tyskland og i bronsefinalen mot Polen, og triumfene mot England i VM-kvalifiseringskampene i 1981 og 1993.

Historie

Fotballen kom til Norge fra Storbritannia i 1880-årene, og ble raskt en populær sport både blant de aktive og publikum. Norges første fotballklubb, Christiania Footballclub ble stiftet i 1885. Flere klubber kom til, og det oppsto på etter hvert et behov for å få organisert fotballen i Norge. På initiativ fra Ski- og Fotballklubben Lyn ble Norsk Fodboldforbund stiftet i 1902. Samme år fikk NFF ansvaret for å organisere Norgesmesterskapet i fotball, og i 1908 fikk NFF invitasjon fra det svenske fotballforbundet om å spille en landskamp. I anledning NFFs 100-årsjubileum i 2002 åpnet Fotballmuseet på Ullevaal Stadion. Her kan man oppleve norsk fotballs historie og gjenoppleve de store øyeblikkene.

1910-årene

Det norske landslaget under Sommer-OL 1912 i Stockholm.

Se også Norges landskamper 1908–1914 og Norges landskamper 1915–1919

Norges første landskamp ble spilt 12. juli 1908. Sverige spilte også sin første landskamp noensinne denne julidagen i Göteborg. Ni av spillerne på det norske laget kom fra Oslo-klubben Mercantile, som hadde blitt norgesmestere året før.

Den historiske kampen begynte veldig bra for det norske laget. Minotti Bøhn satte inn kampens første mål rett fra avspark, uten av noen av de svenske spillerne hadde vært borti ballen. Deretter gikk det dårligere. Det hjalp lite at Bøhn satte inn enda et mål, og at Hans Endrerud også tegnet seg på scoringslisten. Da kampen var over hadde svenskene vunnet 11–3.

Det gikk to år til neste gang et norsk landslag ble samlet. Også denne gangen var det svenskene som var motstander, og denne gangen ble kampen spilt på Gamle Frogner i Kristiania. Det var imidlertid svenskene som vant denne gangen også, 4–0 ble sluttresultatet. Tormod Kjellsen fra Larvik Turn debuterte i denne kampen, 15 år og 11 måneder gammel, og var tidenes yngste frem til Martin Ødegaards debut mot Emiratene i 2014 - 98 dager yngre enn Kjellsen. To strake tap ble det også i 1912, da Norge deltok i OL i Stockholm. Motstandere var Danmark og Østerrike.

I det hele tatt er perioden mellom 1908 og 1917 et sorgens kapittel i norsk landslagshistorie. I denne perioden vant ikke Norge en eneste kamp, og bunnen ble nådd 7. oktober 1917 da Norge tapte hele 12–0 for Danmark – Norges største tap noensinne.

1920-årene

Det norske landslaget i 1921.

Foto: Anders Beer Wilse

Se også Norges landskamper 1920–1924 og Norges landskamper 1925–1929

Våren 1918 ankom svenske Birger Möller Kristiania, og tok fatt på sin nye jobb som norsk landslagstrener. Det sies at Möller var en god inspirator, og brukte mye tid på samspill, tekniske ferdigheter og terping på detaljer. Dette skulle snart gi resultater. Etter å ha spilt 27 kamper uten en eneste seier, kom vendepunktet for det norske landslaget 16. juni 1918. Bare et drøyt halvår etter fadesen i København tok Norge sin aller første seier da de vant 3–1 over Danmark. Noen måneder senere ble det også seier over Sverige, og året etter ble svenskene feid av banen med 5–1 i Göteborg – Norges første borteseier.

Norges største stjerne i denne perioden var Odd-spissen Einar «Jeja» Gundersen, som scoret til sammen 26 landslagsmål mellom 1917 og 1928. Andre profiler var lagkaptein Gunnar Andersen (Lyn), Per Skou (Lyn og Odd) og Asbjørn Halvorsen (Sarpsborg). Disse spillerne utgjorde stammen i det norske laget som deltok i OL i Antwerpen i 1920, hvor Norge tok sin hittil største skalp.

Få hadde levnet Norge noen muligheter i åpningskampen mot England. Riktignok var det engelske laget et amatørlag, men de ble uansett regnet som store favoritter – ikke bare til å slå Norge, men til å vinne hele turneringen. Det sies at Gunnar Andersen var den første som viste at engelskmennene slett ikke var overmennesker, ved å drible av opptil tre-fire engelskmenn om gangen. Selvtilliten smittet over på de andre norske spillerne, og da kampen var over hadde Norge vunnet 3-1 etter to scoringer av «Jeja» Gundersen og ett mål av Einar Wilhelms.

Som belønning for den sensasjonelle seieren fikk Norge møte Tsjekkoslovakia i neste runde. Den kampen tapte Norge 4–0.

Norge tok noen flere skalper i årene som fulgte. De vant 2–0 over Frankrike i Paris i 1923, og tok også noen flere seire mot svenskene. I siste halvdel av 1920-årene var imidlertid landslaget tilbake i hverdagen. Mellom 1924 og 1928 vant Norge bare fire landskamper – samtlige mot Finland.

I 1929 og i begynnelsen av 1930-årene begynte den svake trenden igjen å snu, mye takket være keeper Henry «Tippen» Johansen og målkongen Jørgen Juve, som begge noen år senere skulle bli med på det som kanskje den dag i dag fortsatt er norsk landslagsfotballs største øyeblikk. 23. juni 1929 ble det seier med 5–2 over Danmark i København – Norges første borteseier over Danmark.

1930-årene

Se også Norges landskamper 1930–1934 og Norges landskamper 1935–1939

I 1933 debuterte Reidar Kvammen på det norske landslaget. To år senere fikk Arne Brustad sin debut, og i 1934 returnerte den tidligere landslagsspilleren Asbjørn Halvorsen til Norge etter tolv år i tysk fotball. Disse begivenhetene markerer begynnelsen på «bronsealderen» i norsk fotball.

Da Halvorsen returnerte fra sitt Tysklandsopphold ble han ansatt som generalsekretær i NFF. Han ble dermed formann i landslagets uttakskomité, og fungerte også som landslagstrener. På denne tiden hadde landslagstreneren kun ansvar for å trene spillerne, mens alt som hadde med laguttak ble foretatt av uttakskomitéen. Den kombinerte rollen gjorde imidlertid at Halvorsen ble Norges første «moderne» landslagssjef.

Selv om Norge hadde hatt ganske gode resultater i årene før Berlin-OL (deriblant seire over Østerrike og Ungarn) var det få som trodde laget kunne hevde seg blant de beste i OL-turneringen. Den første kampen gav en oppskriftsmessig seier over Tyrkia. Neste motstander var vertsnasjonen Tyskland, som hadde slått Luxembourg 9–0 i sin første kamp. Det sies at de norske lederne allerede hadde planlagt hjemreise to dager etter Tysklands-kampen. De planene måtte i så fall endres.

Med Hitler og Goebbels blant tilskuerne vant Norge fullt fortjent 2–0 over Tyskland. Begge målene ble scoret av Magnar Isaksen. Tyskerne var slått ut, og Norge var klare for semifinale mot Italia. Semifinalen ble jevnspilt, men det var italienerne som trakk det lengste strået. Sluttresultatet ble 2–1 etter ekstraomganger, og Arne Brustad scoret det norske målet. Brustad ble også den store spilleren i bronsefinalen mot Polen, hvor Norge vant 3–2, og sikret seg bronsemedaljene. Brustad scoret alle de tre norske målene, og ble fremhevet som en av turneringens beste spillere av både norsk og utenlandsk presse. Bronselaget var født.

Bronselaget fra 1936

Bak fra venstre: Brustad, Isaksen, Kvammen, Ulleberg, Holmberg, Martinsen, Frantzen, Juve.
Foran fra venstre: Eriksen, Johansen, Holmsen.

To år senere deltok Norge i fotball-VM. Norge hadde kvalifisert seg etter å ha slått Irland 6–5 sammenlagt over to kamper. Reidar Kvammen scoret to mål i begge kampene. I sluttspillet, som ble arrangert i Frankrike og ble spilt i cupformat, ble Norge trukket mot de regjerende verdensmesterne Italia.

Kampen, som ble spilt i Marseille, var svært jevnspilt og spennende. Italia tok en tidlig ledelse, men Norge utlignet sju minutter før slutt da Brustad driblet seg gjennom hele det italienske forsvaret og satte ballen i mål. Noen minutter senere trodde alle at Brustad hadde scoret sitt andre, men dette målet ble meget tvilsomt annullert for offside. «Hvordan dommeren kunne annullere dette flotte mål står for tilskuerne ennå som en gåte», skrev Dagbladet i sitt referat. Dermed ble det nok en gang ekstraomganger, hvor Italia gikk seirende ut etter en scoring av Silvio Piola. Akkurat som i OL to år tidligere tapte Norge for Italia etter ekstraomganger, og akkurat som i Berlin-OL gikk Italia til topps i hele turneringen. Brustad fikk et plaster på såret da han noen måneder senere ble tatt ut på Europalaget som møtte England på Wembley.

22. oktober 1939 tapte Norge 4–1 for Danmark i København. Det skulle vise seg å bli Norges siste landskamp på nesten seks år.

1940-årene

Se også Norges landskamper 1945–1949.

Da tyskerne invaderte Norge ble det slutt på praktisk talt all organisert fotball i landet som følge av idrettsboikotten. Flere av heltene fra 1936, deriblant Reidar Kvammen og Asbjørn Halvorsen, havnet i konsentrasjonsleir. Det lange oppholdet satte naturlig nok norsk fotball et langt skritt tilbake, noe som skulle bli ettertrykkelig klart 21. oktober 1945, da Norge møtte Sverige i Stockholm.

Nesten alle de gamle heltene var med da Norge møtte Sverige for første gang på over seks år. Det norske laget inkluderte Brustad, Øivind Holmsen og Alf «Kaka» Martinsen, som alle hadde vært med på Bronselaget, samt Kristian Henriksen, Knut Brynildsen og Rolf Johannessen, som var med på VM-laget i 1938. Seks år er imidlertid lang tid i fotball, og svenskene, som ikke hadde vært med i krigen, hadde et storlag på gang. Sluttresultatet ble 10-0 til Sverige. Da svenskene scoret sitt niende mål skal Henriksen ha sagt «Nå satsær vi på uavgjort, guttær» til lagkameratene. Bronsealderen i norsk fotball var definitivt over.

Det skulle imidlertid komme nye spillere utover i slutten av 1940-årene. To av de største profilene var Gunnar Thoresen og Thorbjørn «Klippen» Svenssen. I tillegg hadde bronsehelten Reidar Kvammen ennå litt å bidra med på banen. Noen storseire ble det også. I 1946 ble Finland feid av banen med 12-0, og to år senere vant Norge 11–0 over USA i en kamp hvor Odd Wang Sørensen scoret fem mål – noe som fortsatt er norsk rekord for antall mål i én og samme landskamp. Erling Braut Haaland tangerte denne med fem mål i 11–1-seieren mot Moldova i 2025.

I 1949 debuterte en 18 år gammel indreløper fra Ørn ved navn Per Bredesen. Han scoret i debuten og fikk strålende kritikker. Norge hadde fått en ny stjerne, og ved inngangen til 1950-årene snakket man om at Norge hadde et nytt storlag på gang. Dessverre ble unge Bredesen et kortvarig bekjentskap for landslagspublikummet. I 1952 reiste Bredesen til Italia, og signerte proffkontrakt for Lazio – og ifølge datidens selvpålagte amatørbestemmelser ble han dermed utelukket fra videre landslagsspill. I en alder hvor de fleste andre nasjonene i Europa hadde innført profesjonell fotball, sto det gamle amatøridealet fortsatt høyt i kurs her hjemme.

1950-årene

Landskamp mot Danmark 11. september 1955

Bak fra venstre:: Per Knudsen, Arne Kotte, Thor Hernes, Gunnar Dybwad, Finn Gundersen, Harry Kure.
Foran fra venstre: Thorleif Olsen, Arne Bakker, Asbjørn Hansen, Harry Boye Karlsen, Arne Legernes.

Foto: Billedbladet NÅ/Arkivverket

Se også Norges landskamper 1950–1954 og Norges landskamper 1955–1959

Det var langt mellom seirene for det norske landslaget i 1950-årene, og de få kampene Norge klarte å vinne var stort sett mot Finland og Island. Riktignok klarte Norge å dra i land en sensasjonell 2–1-seier over Ungarn i 1957 – og det attpåtil i en VM-kvalifiseringskamp, men ellers var det langt mellom høydepunktene. I returkampen mot Ungarn ble forøvrig Norge sendt hjem med 0–5 i kofferten.

Blant lyspunktene holdt forsvarsklippen Thorbjørn Svenssen stand gjennom hele tiåret, og da han avsluttet sin landslagskarriere i 1962 hadde han spilt utrolige 104 landskamper – 93 av dem som kaptein. Sammen med engelske Billy Wright var han den eneste spilleren i verden som hadde passert 100 landskamper på dette tidspunktet. En annen norsk profil på denne tiden var Harald Hennum, som med sine 25 mål er landslagets mestscorende spiller etter krigen.

Det er imidlertid liten tvil om at Norge kunne trengt en spiller som Per Bredesen, men amatørreglementet gjaldt fortsatt, selv om det i 1960 ble oppmyknet slik den hjemvendte proffen Ragnar Larsen igjen fikk lov å spille med flagget på brystet.

Bunnen ble nådd i 1959 da Norge avsluttet året med fire strake tap og 22 baklengsmål. Selv Island ble det tap for dette året.

1960-årene

Se også Norges landskamper 1960–1964 og Norges landskamper 1965–1969

Etter den begredelige avslutningen året før, ble østerrikske Willi Kment hentet inn som ny trener i 1960. Senere samme år debuterte en ung bergenser som var døpt Roald Jensen, men var bedre kjent under kallenavnet «Kniksen», på landslaget. Den spedbygde tenåringen driblet seg forbi alt og alle, og med ett hadde Norge funnet en ny stjernespiller – og ny optimisme. Et annet stortalent, Vikings Olav Nilsen debuterte et par år senere. Landslaget fikk glede av «Kniksen» i fire år, før han, akkurat som Per Bredesen før ham, ble proff i utlandet, og dermed ble uaktuell for videre landslagsspill.

Det var lite forbedring å spore i resultatkolonnen, men av og til greide Norge å presterte et sjokkresultat. I 1961 vant ikke landslaget en eneste kamp. I 1962, derimot, ble det seier over både Nederland og Sverige. I det hele tatt var 1960-årene en periode hvor Norge fortsatt tilhørte det nedre sjiktet i europeisk fotball, men ved enkelte anledninger klarte å slå de store gutta. Et eksempel på dette var den høyst overraskende 4–3-seieren over Skottland i Bergen. Man kom imidlertid brutalt ned på jorda igjen senere samme år da Norge tapte 9–0 for Polen.

Et av Norges mest oppsiktsvekkende resultater i 1960-årene var seieren over Jugoslavia i en VM-kvalifiseringskamp i 1965. Jugoslavia hadde spilt EM-finale noen år tidligere, men måtte reise hjem fra Ullevaal med 0–3 i kofferten, etter scoringer av Finn Seemann, Olav Nilsen og den nye stjernespilleren fra nord, Harald Johan «Dutte» Berg. Norge spilte også jevnt med Frankrike i denne kvalifiseringen, men det ble til slutt to knepne tap for franskmennene. Dette var uansett det nærmeste Norge hadde kommet et sluttspill siden storhetstiden i 1930-årene.

Norge møtte Frankrike på nytt i kvalifiseringen til VM i 1970. I hjemmekampen tapte Norge oppskriftsmessig 1–3, men i bortekampen gjorde landslaget et nytt skippertak og sjokkerte det franske hjemmepublikummet med å vinne 1–0. Odd Iversen scoret kampens eneste mål.

Det kan ellers nevnes at Fredrikstad-stopperen Roar Johansen spilte 54 landskamper på rad mellom 1960 og 1967, hvilket er rekord. Selv ikke Thorbjørn Svenssen kan vise til en slik rekke. En annen kuriositet var at keeper Kjell Kaspersen scoret på straffespark i seieren over Thailand i 1965, og er dermed den eneste målvakten som har scoret for det norske landslaget.

1970-årene

Se også Norges landskamper 1970–1974 og Norges landskamper 1975–1979

I 1969 ble NFFs selvpålagte amatørparagraf opphevet. Dermed var utenlandsproffer som «Kniksen» og Finn Seemann igjen tilgjengelige for spill på landslaget. Harald Berg og Odd Iversen reiste til klubber i henholdsvis Nederland og Belgia uten at det ødela deres muligheter for videre landslagsspill.

Resultatmessig var det dog lite forbedring å spore som følge av regelendringen. Faktisk ble landslagets resultater i første halvdel av 1970-årene om mulig enda dårligere. Under kvalifiseringen til EM i 1972 tok Norge ett poeng på seks kamper, og i 1972 tapte Norge 9–0 for Nederland i en VM-kvalifiseringskamp. Året etter gikk Norge på et kanskje enda mer ydmykende nederlag da de tapte for Luxembourg.

Det var imidlertid noen lyspunkter å spore. Først og fremst gjennom Norges nye stjernespiller Tom Lund, som debuterte i 1971. «Tommy» Lund blir generelt regnet som en av Norges beste fotballspillere noensinne – men selv ikke han klarte å bære laget på egen hånd. Norge endte som regel helt sist i sine kvalifiseringsgrupper til VM og EM.

I siste halvdel av 1970-årene var det imidlertid en liten forbedring i resultatene. Anført av Tom Lund og den nye treneren Tor Røste Fossen ble det seire over både Sveits og Sverige i kvalifiseringen til VM i fotball 1978. Sistnevnte kamp huskes nok likevel best på grunn av Svein Grøndalens i overkant harde takling av den svenske stjernespilleren Ralf Edström. Da Norge spilte sin siste kvalifiseringskamp borte mot Sveits hadde Norge fortsatt en teoretisk mulighet til å nå sluttspillet. Kampen endte imidlertid 1-0 til sveitserne, og dermed måtte Norge nok en gang bli hjemme.

Ved siden av A-landslaget hadde Norge også et eget OL-lag i siste halvdel av 1970-årene. Kriteriet for å spille på OL-laget var at du ikke var profesjonell, og ikke hadde spilt noen VM-kvalifiseringskamper. OL-laget var dermed i praksis et B-landslag, men kampene deres ble likevel regnet som offisielle landskamper i Norge. I 1979 kvalifiserte OL-laget seg til sluttspillet i Sommer-OL 1980 i Moskva etter å ha slått Finland og Vest-Tysklands amatører i kvalifiseringen. Arne Larsen Økland ble den store helten med sitt vinnermål i den avgjørende bortekampen mot tyskerne. Økland ble forøvrig proff i tysk fotball kort tid etterpå.

Det ble imidlertid aldri noe OL-sluttspill på de norske spillerne ettersom Norge, sammen med USA og mange andre land i Vest-Europa, boikottet lekene i Moskva som protest mot den sovjetiske invasjonen av Afghanistan.

1980-årene

Se også Norges landskamper 1980–1984 og Norges landskamper 1985–1989

I den første landskampen i 1980-årene ble det seier over Bulgaria, noe som ble betegnet som en lovende start på det nye tiåret. Den gode trenden fortsatte med 6–1-seier over Finland i en kamp der Pål Jacobsen scoret fire mål og seier over Sveits i VM-kvalifiseringen. 10. september 1980 tapte Norge 0–4 mot England i første kamp i kvalifiseringen til VM i fotball 1982. Knepne tap for Ungarn og Romania våren 1981 sikret at Norge ikke kom til noe VM-sluttspill denne gangen heller.

I nest siste kamp i VM-kvalifiseringen 9. september 1981, møttes Norge og England på Ullevaal. Våre fem tidligere møter med engelske heltidsproffer hadde gitt fem tap og en målforskjell på 2–24. Riktignok hadde England blitt slått av Norge i Sommer-OL 1920 i Antwerpen 61 år tidligere, men det var mot et engelsk amatørlag. Det var derfor få som trodde på noe annet enn nok et tap, men i denne kampen hadde Norge med Tom Lund og den nye stjernen Hallvar Thoresen tilbake på laget. Lund og Thoresen spilte ikke i kampen på Wembley året før. Kampen begynte heller dårlig sett med norske øyne og England tok en oppskriftsmessig ledelse ved Bryan Robson bare noen minutter etter avspark. Midtveis i første omgang utlignet Norge da Roger Albertsen forstyrret den engelske keeperen slik at Tom Lunds innlegg gikk rett i mål. Albertsen ble kreditert målet, men TV-bilder viste senere at han ikke traff ballen. Det viktigste var uansett at Norge var med i kampen igjen, og da Hallvar Thoresen satte inn det andre målet for Norge rett før pause, luktet det sensasjon. Til tross for et kraftig engelsk press i andre omgang, ble det ingen flere mål, og Norge hadde (i alle fall i medias øyne) prestert sitt beste resultat noensinne. Norge hadde slått «selveste» England, noe som fikk radiokommentator Bjørge Lillelien til å gå helt av hengslene, og sendte en hilsen til engelske personligheter som Churchill og Maggie Thatcher.

Anført av Tom Lund hadde Norge et lag i begynnelsen av 1980-årene som kunne overraske de beste lagene på en god dag. Året etter England-seieren ble Jugoslavia utklasset i en EM-kvalifiseringskamp hvor Lund, Økland og Åge Hareide scoret de norske målene – og ved utgangen av 1982 så det ut til at Norge endelig kunne klare å komme til et sluttspill igjen. Men da Tom Lund la opp midtveis i kvalifiseringen var Norge igjen en middelmådighet. Norge tok bare ett poeng på de resterende EM-kvalifiseringskampene, og endte nok en gang sist i gruppa.

OL-laget ble også samlet igjen, denne gangen til kvalifisering seg til Sommer-OL 1984 i Los Angeles. Norge kom bare på tredjeplass i sin gruppe, bak Polen og DDR – men da østblokklandene senere valgte å boikotte lekene, ble Norge tilkjent DDRs plass. Norge klarte å bite godt fra seg i den olympiske turneringen, men til tross for et vedvarende press ble det målløst i åpningskampen mot Chile. I den andre kampen ble det et knepent tap for Frankrike, og da hjalp det lite at Norge vant 2–0 over Qatar i den siste kampen men var dermed slått ut i det innledende gruppespillet. På den lyse siden inneholdt OL-laget en rekke spillere som skulle bli viktige bidragsytere for A-landslaget i årene fremover – spillere som Per Egil Ahlsen, Terje Kojedal, Tom Sundby og ikke minst keeper Erik Thorstvedt.

I 1985 vant Norge 2-1 på bortebane over de regjerende verdensmesterne fra Italia, og våren etter ble de kommende verdensmesterne Argentina slått på Ullevaal. Begge disse kampene var imidlertid privatlandskamper, og i de kampene som virkelig hadde betydning var Norge fortsatt ikke gode nok. Bare noen uker etter seieren over Italia tapte Norge 5–1 for Danmark i en VM-kvalifiseringskamp på Ullevaal, og i kvalifiseringen til EM i 1988 ble en imponerende seier over Frankrike etterfulgt av to strake tap for Island. Norge i 1980-årene var et lag som på en god dag var i stand til å slå hvem som helst, men problemet var at Norge på en dårlig dag var i stand til å tape for hvem som helst.

1990-årene

Landslagstrener Egil «Drillo» Olsen tok over som landslagstrener etter Ingvar Stadheim i 1990.

Se også Norges landskamper 1990–1994 og Norges landskamper 1995–1999

Etter en dårlig start på kvalifiseringen til EM i fotball 1992, valgte landslagssjef Ingvar Stadheim å trekke seg i oktober 1990. Han ble erstattet av U21-landslagets trener Egil «Drillo» Olsen, først som en midlertidig løsning. Men etter tre strake seire høsten 1990, med 6-0 mot Kamerun, 3-1 mot Tunisia og 3-0 mot Kypros, ble Drillo ansatt som landslagstrener. Dette trenerbyttet skulle innlede landslagets inntil da beste periode i moderne tid.

Drillo hadde klare oppfatninger om hvordan fotball skulle spilles, og hadde noen ufravikelige prinsipper i sin spillestil: gjennombruddshissighet, soneforsvar, at ballen alltid skulle spilles i lengderetningen, at man skulle slå langt når motstanderen var i balanse og utnytte overganger når motstanderen var i ubalanse. Erik Thorstvedt og Rune Bratseth ble bærebjelkene på Drillos landslag, som ellers ble supplert med unggutter som Øyvind Leonhardsen, Stig Inge Bjørnebye, Lars Bohinen og Erik Mykland.

Drillos Norge kom godt i gang med seier 2-1 mot Italia 5. juni 1991 i en EM-kvalifiseringskamp, etter scoringer av Bohinen og Tore André Dahlum. Tidligere samme kveld hadde U21-landslaget vunnet over Italias U21-landslag med hele 6-0, og flere av de norske U21-spillerne skulle bli tatt opp til A-landslaget etterhvert. Noe EM-sluttspill klarte ikke Norge å kvalifisere seg til, men Norge hang med i gruppa helt til siste kamp og endte til slutt på en respektabel tredjeplass, bak Sovjetunionen og Italia.

Mot slutten av EM-kvalifiseringen hentet Drillo inn den tidligere ungdomsstjernen Kjetil Rekdal, som hadde vært ute av landslagsdiskusjonen i over to år etter et mislykket opphold i tysk fotball. Han skulle bli en av landslagets viktigste spillere i 1990-årene.

I kvalifiseringen til VM i fotball 1994, havnet Norge i gruppe med England, Nederland, Polen, Tyrkia og San Marino, noe som ble vurdert som en meget vanskelig gruppe for Norge å ta seg videre fra. Norge åpnet kvalifiseringen med å slå San Marino hele 10–0. Denne kampen ble fulgt av en overraskende seier over Nederland, og da Norge også klarte uavgjort borte mot England takket være Kjetil Rekdals drømmetreff fra drøyt 20 meter begynte man for alvor å tro på VM-billett. Veien til VM fortsatte i 1993, hvor Norge vant over Tyrkia og England på Ullevaal. Norge hadde marginene på sin side da bortekampen mot Nederland endte målløst, og da Norge slo Polen med 3–0 i Poznan etter scoringer av Jostein Flo, Jan Åge Fjørtoft og Ronny Johnsen, var Norge klare for VM-sluttspill for første gang siden 1938. Landslaget ble tildelt Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn» i 1993 og dette er forøvrig første og eneste gang prisen er gitt til et helt lag.

I sluttspillet var Norge preget av den sterke varmen, og muligens også av stundens alvor. Turneringen begynte med seier over Mexico i en ikke altfor velspilt kamp, hvor innbytter Kjetil Rekdal ble matchvinner. Denne kampen ble fulgt av et 1–0-tap for Italia, hvilket betød at alle lagene i gruppen hadde tre poeng etter to kamper, og at Norge ville gå videre med seier over Irland, og også med uavgjort hvis kampen mellom Mexico og Italia fikk en vinner. Det endte imidlertid målløst mot Irland i en svært lite velspilt kamp, og da også Mexico-Italia endte uavgjort var Norge slått ut med minste mulige margin. Etter turneringen begynte for første gang kritiske røster høres mot Drillos spillestil, men denne kritikken falt snart til ro, i hvert fall hjemme i Norge.

Norge så lenge ut til å kvalifisere seg til EM i fotball 1996, men snublet i de siste kampene mot Tsjekkia og Nederland, og måtte dermed bli hjemme. På dette tidspunktet hadde både Bratseth og Thorstvedt lagt opp, og blitt erstattet av henholdsvis Henning Berg og Frode Grodås. I neste VM-kvalifisering markerte de unge spissene Tore André Flo og Ole Gunnar Solskjær seg. Sistnevnte ble tomålsscorer da Norge vant 5–0 over Aserbajdsjan og ble senere proff i Manchester United. Flo fikk sitt store gjennombrudd da han lagde to mål i seieren over Brasil på Ullevaal i en privatlandskamp. VM-billettene ble sikret da Norge vant 1–0 borte over Aserbajdsjan i nest siste kvalifiseringskamp.

Akkurat som 60 år tidligere var Norge klare for VM i Frankrike. Historien skulle etter hvert gjenta seg på flere måter. Som i det forrige VM-sluttspillet åpnet Norge med relativt svakt spill. De to første kampene mot Marokko og Skottland endte begge uavgjort, og dermed sto man overfor en tilsynelatende umulig oppgave for å sikre videre avansement, Norge måtte slå Brasil.

23. juni 1998 i Marseille skulle bli en merkedag i norsk fotballs historie. Brasil hadde det meste av spillet, og da Bebeto gav brasilianerne ledelsen etter 78 minutter trodde de fleste at kampen var tapt. Tore André Flo utlignet imidlertid med et flott mål bare noen minutter senere, og da samme mann ble lagt i bakken to minutter før slutt fikk Norge straffespark. Kjetil Rekdal satte ballen sikkert i mål, og Norge var klare for åttendedelsfinale, nok en gang i Marseille, og nok en gang mot Italia.

Kampen mot Italia var en spillemessig skuffelse. Italia tok en tidlig ledelse ved Christian Vieri, og i resten av kampen ble det norske angrepsspillet nøytralisert av det bunnsolide italienske forsvaret, og akkurat som i 1938 ble Norge slått ut av Italia. Drillo hadde før turneringen kunngjort at han kom til å gi seg som trener etter VM, og Nils Johan Semb ble ansatt som ny landslagstrener.

Semb fortsatte i stort sett samme spor som Drillo. En del nye spillere kom til, blant annet Steffen Iversen, John Carew og John Arne Riise. Etter en treg start på kvalifiseringen til Fotball-EM 2000 vant Norge sine sju siste kamper, og ble suveren gruppevinner. Semb hadde dermed ført Norge til sitt første EM-sluttspill.

Dette tiåret under ett må kunne kalles landslagets beste, etter å ha gjennomført fire gode kvalifiseringer på rad, som resulterte i deltakelse i tre mesterskap.

2000-årene

Se også Norges landskamper 2000–2004 og Norges landskamper 2005–2009.

EM-sluttspillet begynte bra, men endte med skuffelse. I den første kampen vant Norge over Spania etter at Steffen Iversen scoret på et typisk Drillo-angrep. I den andre kampen tapte Norge for Rest-Jugoslavia, men kunne likevel avgjøre selv i siste gruppekamp mot Slovenia. Uavgjort mot Slovenia ville holde hvis Jugoslavia slo Spania, eller hvis den endte uavgjort.

Det ble til slutt målløst mellom Norge og Slovenia i det som må kunne beskrives som en begredelig kamp. I den andre kampen ledet Jugoslavia 3–2 ved slutten av ordinær tid, så det virket som om Norge likevel hadde klart å gå videre. Spania scoret imidlertid to kjappe mål på overtid og vant kampen. Dermed var Norge slått ut, og denne gangen var det ikke bare i utlandet at landslaget måtte tåle kritikk. Også hjemme i Norge ble spillestilen og taktikken slaktet i media.

En svak start på kvalifiseringen til VM i 2002 bidro ikke til å dempe kritikken mot Semb. Etter fem spilte kamper sto Norge bokført med fattige to poeng, og etter et tiår med nesten bare oppturer ble det klart at VM i Japan og Sør-Korea ville bli spilt uten norsk deltagelse. Norge avsluttet kvalifiseringen med tre strake seire, men på det tidspunktet var det for sent.

Til tross for økende mistillit forble Semb i sjefsstolen også i den påfølgende EM-kvalifiseringen, hvor Norge til slutt kapret andreplassen bak Danmark, og måtte ut i «playoff» mot Spania. I den første kampen, som ble spilt i Spania, ble det et knepent 2–1 tap, hvilket sørget for optimisme foran returkampen på Ullevaal. Returkampen ble imidlertid et mareritt. Spanjolene var best i absolutt alt, og vant til slutt 3–0. Dermed ble det ikke noe EM-sluttspill, og etter denne kampen valgte Semb å gå av, etter selv å ha erklært at det var naturlig å bare ha to forsøk på å føre Norge til mesterskap før noen andre fikk prøve seg.

Norges nye landslagssjef ble den gamle storspilleren Åge Hareide, som kom fra trenerjobben i Rosenborg og ble ansatt i januar 2004. Hareides «Nye Norge» vant sine seks første kamper. Riktignok var mange av disse kampene mot annenrangs motstand, men de gode resultatene skapte uansett ny entusiasme rundt landslaget. I kvalifiseringen til VM i 2006 ble resultatene svært varierende, fra en imponerende 3–0 seier over Slovenia til en skuffende uavgjort mot Moldova og hjemmetap for Skottland. Norge endte til slutt på andreplass i gruppen, bak Italia, og måtte ut i playoff igjen, denne gangen mot Tsjekkia. Norge leverte en hederlig innsats i Praha, etter en svært dårlig kamp på Ullevaal. Begge kampene endte imidlertid med ettmålstap, og dermed måtte Norge nok en gang bli hjemme.

I kvalifiseringen til EM 2008 startet Norge bra med en seier borte mot Ungarn, resultatene var ujevne og i begynnelsen av 2007 ledet Norge 2–0 borte mot Tyrkia. Etter to keepertabber av Thomas Myhre endte kampen 2–2. Etter denne kampen så det nesten umulig ut å nå EM. Men resultatene forbedret seg kraftig i løpet av sommeren, der Norge vant 4–0 både over Malta og Ungarn hjemme, og 1–0 borte mot Moldova. Sommeren fortsatte med seier i en privatlandskamp hjemme mot Argentina 2–1. På høsten spilte landslaget 2–2 hjemme mot Hellas, og Norge kunne sikre seg en plass i EM-sluttspillet med uavgjort hjemme mot Tyrkia. Norge tok ledelsen, men kampen endte i skuffelse og Tyrkia vant til slutt 2–1. Dermed måtte Tyrkia tape poeng hjemme mot Bosnia samtidig som Norge måtte slå Malta borte. Norge vant, men Tyrkia gjorde jobben hjemme og Norge havnet da på tredjeplass i gruppen, ett poeng bak Tyrkia og to bak Hellas.

Norge endte dermed opp som beste treer i Europa, i en kvalifisering hvor de to beste fra hver gruppe gikk til EM, mens man i de to foregående kvalifiseringene hadde røket ut i play-off. Perioden kan vel kjennetegnes av at man var «akkurat ikke god nok», selv om man fremdeles hadde spillere i store internasjonale klubber og ligaer som i 1990-årene, og det var langt fra krisestemning. I tillegg ble det fremdeles scoret en del mål. Steffen Iversen ble for eksempel toppscorer i siste kvalifisering, i Norges gruppe, med 7 mål. Like bak kom John Carew med 4 mål. Carew som på dette tidspunktet kanskje var på høyden av sin karriere. Det samme kan sies om John Arne Riise. Midt i kvalifiseringen la imidlertid Ole Gunnar Solskjær opp, som en av Norges største landslagshelter gjennom tidene, men først etter å ha vært sterkt medvirkende i 4-1 seieren over Ungarn borte.

Norges lagoppstilling i forkant av vennskapskampen mot England den 26. mai 2012. Øverst fra venstre: Vadim Demidov, Morten Gamst Pedersen, Markus Henriksen, Daniel Braaten, Mohammed Abdellaoue og Brede Hangeland. Foran fra venstre: Alexander Tettey, Tarik Elyounoussi, Tom Høgli, Rune Almenning Jarstein og John Arne Riise.

Foto: John Christian Fjellestad

Krisestemning ble det 8. desember 2008 da Åge Hareide trakk seg som landslagstrener, etter et helt år uten seier for landslaget. Det var da 30 år siden det norske landslaget hadde spilt et helt kalenderår uten seier. Senest var under Tor Røste Fossen i 1978

Det ble i januar 2009 kjent at Egil Olsen gjorde comeback som landslagstrener for Norge. Drillos nye lag fikk to sterke borteseire i vennskapskamper, mot Tyskland og Sveits, men klarte ikke å rette opp den dårlige starten i kvalifiseringen til VM i 2010, og røk med ti poeng på åtte kamper ut som den svakeste toeren i de ni kvalifiseringsgruppene. Norge tapte for Nederland borte, og spilte uavgjort mot Island og Makedonia borte, men vant sine to hjemmekamper mot Skottland og Makedonia.

Egil Olsen inngikk etter kvalifiseringen en avtale om å lede Norge i kvalifiseringen til EM 2012, før Ståle Solbakken skulle ta over.

Per-Mathias Høgmo tok over som landslagstrener etter Egil «Drillo» Olsen i 2013

2010-årene

Se også Norges landskamper 2010–2014 og Norges landskamper 2015–2019.

Sesongen 2010 ble et strålende år for Drillo og Norge. Da alle kampene var spilt hadde de vunnet syv kamper og tapt kun to, herunder en seier i en vennskapskamp mot Frankrike. EM-kvalifiseringen gikk også strålende: Man ledet gruppa med ni poeng på 3 kamper, etter seire mot Island, Portugal og Kypros. Første halvår av 2011 gikk noe dårligere, bl.a. med et uavgjortsresultat hjemme mot Danmark, og et tap borte mot Portugal, men man var fremdeles med godt mot. For det første hang man greit med i kvalifiseringen, og for det andre ble Norge også, for første gang siden kvalifiseringen til VM 2002, førsteseedet, da gruppene til kvalifiseringen til VM 2014 ble trukket i juli. De gode resultatene den siste tiden hadde gjort at Norge nå lå langt høyere på FIFA-rankingen enn på lenge. Andre halvår ble et antiklimaks. Etter å ha tapt borte mot Danmark, endte Norge opp på tredjeplass i gruppa, med samme poengsum som Portugal på andreplass, og Norge mistet igjen play-off og et eventuelt mesterskap. Landslagsåret ble så avsluttet på en ganske trist måte med et 4-1 tap borte for Wales.

På dette tidspunktet skulle Ståle Solbakken ta over laget, men han hadde i mellomtiden kommet til enighet med fotballforbundet om å avbryte kontrakten. Solbakken ble så trener for det tyske laget 1. FC Köln og dermed fortsatte Drillo som landslagstrener i nok en kvalifiseringsperiode.

Opptakten til denne kvalifiseringen ble brukt til vennskapskamper mot EM-klare land som England, Kroatia og Hellas, hvor Drillo etter eget utsagn ønsket å teste laget og da spesielt etablerte spillere mot god europeisk motstand. Resultatet var ikke veldig oppløftende sett med norske øyne, og medførte en del utskiftinger på laget hvor særlig mange nye unge spillere kom til. Det var dermed en viss nervøs optimisme da kvalifiseringen begynte høsten 2012: Man hadde havnet i en av de «enkleste» kvalifiseringsgruppene noensinne, men var samtidig midt inne i et generasjonsskifte.

Kvalifiseringen gikk ganske dårlig for Norge. Tonen var satt med tap for Island i første kamp, og Norge endte til tross for førsteseedingen til slutt opp på 4.-plass i gruppa, og var dårligere på innbyrdes oppgjør mot samtlige rivaler bortsett fra tabelljumbo Kypros. Den 27. september 2013 ble Per-Mathias Høgmo ansatt som ny landslagssjef for herrelandslaget. Han ledet dermed laget i de to siste kvalifiseringskampene.

Norges ble nummer tre i sin gruppe i kvalifiseringen for EM i fotball 2016 (Euro 2016) som spiltes i Frankrike. Norge ble slått av Italia og Kroatia, mens Bulgaria, Aserbajdsjan og Malta havnet på plassene bak Norge. Med tredjeplass i gruppen var Norge sikret play-off mot Ungarn.

Norge tapte play-off-duellen mot Ungarn og kom dermed ikke til EM i Frankrike. VM-kvalifiseringen mot VM 2018 startet forferdelig dårlig. Høgmo trakk seg og etter mye samtaler og rykter ble Lars Lagerbäck presentert som ny sjef for landslaget.

Den dårlige starten på VM-kvalifiseringen gjorde at Norge havnet bakpå i sin kvalifiseringsgruppe, og etter tap for Nord-Irland var i realiteten alle mulighet ute for Norge å komme til VM 2018. Den 4. september 2017 spilte Norge mot Tyskland på bortebane. Dette ble en av de største tap for Norge noensinne, og det største tapet for landslaget på 45 år. Tyskland vant kampen med 6–0 og Norge ble utspilt.

Det nye turneringsformatet Nasjonsligaen ble innført av UEFA høsten 2017 for å redusere antall uvesentlige vennskapskamper og for å gi flere nasjoner en ekstra mulighet til å kvalifisere seg til EM i fotball. Norge ble plassert på nivå C etter deres rangering på høsten 2017 og spilte sine kamper mot Kypros, Bulgaria og Slovenia i siste halvdel av 2018. Norge vant sin kvalifiseringsgruppe og rykket dermed opp én divisjon til UEFA Nations League 2020-2021. Norge ble som én av fire gruppevinnere i Nations League 2018-2019 også tildelt en ekstra mulighet til å kvalifisere seg til EM i fotball 2020 gjennom kvalifiseringsspill, uavhengig av resultater gjennom den ordinære EM-kvalifiseringen i 2019.

2020-årene

Se også Norges landskamper 2020–2024 og Norges landskamper 2025–.

Erling Braut Haaland under VM-kvalifiseringskampen mot Italia 6. juni 2025.

I kvalifiseringen til EM i fotball 2021 endte Norge på tredjeplass i Gruppe F, bak Spania og Sverige, og greide dermed ikke å kvalifisere seg til EM i fotball 2021 på ordinært vis. Norge spilte derimot semifinale i playoff mot Serbia i oktober 2020, men tapte kampen 1–2 og klarte ikke å ta seg videre til finalen, og Norge mistet dermed sin siste mulighet til å kvalifisere seg til EM i 2021. Norge spilte deretter i UEFA Nations League 2020-2021 divisjon B, sammen med Østerrike, Romania og Nord-Irland, og endte på andreplass i gruppen. Norge beholdt dermed plassen sin i divisjon B til neste utgave av Nations League.

Den tidligere landslagsspilleren Ståle Solbakken tok over som landslagstrener 3. desember 2020 etter at kontrakten med Lars Lagerbäck ble sagt opp. I mars 2021 utnevnte Solbakken Martin Ødegaard som ny landslagskaptein. Norge gikk inn i kvalifisering til Fotball-VM 2022, i kvalifiseringsgruppe G, sammen med blant andre Nederland og Tyrkia.

Norge klarte ikke å kvalifisere seg til det omstridte VM i Qatar 2022 etter et 2–0-tap mot Nederland på De Kuip 16. november, og heller ikke til EM i fotball 2024 som ble arrangert i Tyskland.

Norge vant sin gruppe i kvalifiseringen til VM 2026 med seier i alle åtte kamper og 37–5 i målforskjell. I den siste kampen vant Norge 1–4 over Italia i Milano. Det var Italias første hjemmetap i en VM-kvalifiseringskamp (gruppespill) noensinne. Erling Braut Haaland ble mestscorende i alle UEFAs kvaliseringspuljer med 16 mål. Norge ble trukket til gruppe I i VM i fotball 2026 sammen med Irak, Senegal og Frankrike. Norge spilte fire landskamper før starten av verdensmesterskapet. To kamper i slutten av mars hvor det ble tap 1–2 mot Nederland og uavgjort 0–0 mot Sveits. I starten av juni ble det seier 3–1 på hjemmebane mot Sverige og uavgjort 1–1 mot Marokko på nøytral bane i USA.

Irak var Norges første motstander i verdensmesterskapet 17. juni 2026 på Gilette Stadium i Foxborough. Norge vant 4–1 etter to mål av Erling Braut Haaland, ett mål av Leo Skiri Østigård og ett selvmål. Haaland ble første nordmann med mere enn ett mål i en VM-kamp og samtidig var det første gang Norge gjorde mere enn to mål i en VM-kamp. Norge vant også sin andre kamp i turneringen da Senegal ble slått 3–2 på MetLife Stadium i East Rutherford. De norske målene var ved Marcus Holmgren Pedersen og Erling Braut Haaland som igjen gjorde to mål. Dermed var Norge klare for 16-delsfinale allerede før den siste gruppespillkampen mot Frankrike.

Også Frankrike var klar for sekstendelsfinalen, og den siste gruppespillkampen avgjorde bare hvem som skulle vinne gruppen. Landslagssjef Ståle Solbakken gjorde ti endringer i startoppstillingen; kun Fredrik Aursnes beholdt plassen, men ble flyttet til høyreback. I løpet av kampen fikk også de resterende utespillerne spilletid, slik at alle spillerne i troppen, bortsett fra tredjekeeper Sander Tangvik, hadde vært i aksjon etter gruppespillet. Frankrike vant 4–1 etter hattrick av Ousmane Dembélé, mens Thelo Aasgaard scoret Norges mål.

Norge vant 2–1 over Elfenbenskysten i sekstendelsfinalen på AT&T Stadium i Dallas etter mål av Antonio Nusa og Erling Braut Haaland. I åttedelsfinalen mot Brasil på MetLife Stadium i East Rutherford 5. juli 2026 vant Norge 2–1 etter to mål av Erling Braut Haaland, begge etter pasning fra Andreas Schjelderup. Ørjan Håskjold Nyland reddet blant annet en straffe på stillingen 0–0. Norges motstander i kvartfinalen var England på Hard Rock Stadium i Miami Gardens 11. juli. Andreas Schjelderup ga Norge ledelsen, men Jude Bellingham utliknet for England og det sto 1–1 etter ordinær spilletid. Bellingham gjorde sitt mål nummer to i kampen tidlig i første ekstraomgang og sørget dermed for engelsk 2–1-seier. Norge var dermed utslått fra verdensmesterskapet. Både norske og internasjonale sportskommentatorer var kritiske til flere av dommerens avgjørelser i kvartfinalen mot England. Blant annet ble det pekt på en situasjon der ballen muligens hadde truffet en kamera-kabel i forkant av Englands utlikning til 1–1, samt annulleringen av et mål etter VAR-sjekk av det som først så ut som om at Torbjørn Heggem hadde gitt Norge ledelsen 2–1.

Landslaget kom tilbake til Norge 13. juli 2026 og møtte kong Harald, kronprins Haakon, prinsesse Ingrid Alexandra og prins Sverre Magnus på Slottet i Oslo. Utenfor Slottet rodde landslaget sammen med titusenvis av fremmøtte. Anslagsvis 150 000 var til stede i Oslo for å hylle landslaget, som ble kjørt til Rådhusplassen i åpen buss.

Landslagstrenere

Utdypende artikkel: Liste over norske landslagstrenere i fotball

Ståle Solbakken tok over som landslagstrener 3. desember 2020

På grunn av dårlig økonomi hadde man ikke noen fast ansatt landslagstrener før 1953, men man engasjerte trenere under blant annet OL 1912, 1920 og 1952, og også i noen sommersesonger. Fra 1935 til 1953 var fotballforbundets generalsekreter Asbjørn Halvorsen lagleder for det norske landslaget. Frem til 1970-årene ble laget tatt ut av Uttakingskomitéen (UK). Øivind Johannessen var den første landslagstreneren som selv tok ut laget. Svenskene Axel Ahlqvist og Birger Möller var leid inn som kondisjonstrenere i 1916, Möller også i 1920.

Nåværende trenere og støtteapparat

• Ståle Solbakken (Landslagstrener)
• Kent Bergersen (Assistenttrener)
• Frode Grodås (Assistenttrener)
• Bård Wiggen (Fagkoordinator)
• Brede Hangeland (Spilleransvarlig)
• Andrew Findlay (Analytiker)
• Pål Fjelde (Analytiker)
• Bjørn Vidar Stenersen (Fysisk trener)
• Martin Langagergaard (Mental trener)
• Morten Morisbak Skjønsberg (Medieansvarlig)

Nåværende tropp

Norges startoppstilling i VM-kvalifiseringskampen mot Italia på Ullevaal stadion 6. juni 2026.

Norge mot Irak – før kampstart i VM i fotball 2026.

Norges VM-tropp

Oppdatert 21. juni 2026 – Norges tropp i VM i fotball 2026.

Nr. Posisjon Spiller 1 K Ørjan Nyland (Sevilla) 2 MB Morten Thorsby (Cremonese) 3 F Kristoffer Ajer (Brentford) 4 F Leo Skiri Østigård (Genoa) 5 F David Møller Wolfe (Wolverhampton) 6 MB Patrick Berg (Bodø/Glimt) 7 A Alexander Sørloth (Atlético Madrid) 8 MB Sander Berge (Fulham) 9 A Erling Braut Haaland (Manchester City) 10 A Martin Ødegaard (Arsenal) 11 A Jørgen Strand Larsen (Crystal Palace) 12 K Sander Tangvik (Hamburg) 13 K Egil Selvik (Watford)

Nr. Posisjon Spiller 14 MB Fredrik Aursnes (Benfica) 15 F Fredrik Bjørkan (Bodø/Glimt) 16 F Marcus Holmgren Pedersen (Torino) 17 F Torbjørn Heggem (Bologna) 18 MB Kristian Thorstvedt (Sassuolo) 19 MB Thelo Aasgaard (Rangers) 20 MB Antonio Nusa (RB Leipzig) 21 MB Andreas Schjelderup (Benfica) 22 MB Oscar Bobb (Fulham) 23 MB Jens Petter Hauge (Bodø/Glimt) 24 F Sondre Langås (Derby) 25 F Henrik Falchener (Viking) 26 F Julian Ryerson (Borussia Dortmund)

Andre spillere

Spillere som har vært med i landslagstroppen de siste 12 månedene:

Nr. Posisjon Spiller K Viljar Myhra (OB) (Sveits 21. mars 2026) F Odin Bjørtuft (Bodø/Glimt) (Sveits 21. mars 2026) MB Felix Myhre (Brann) (Sveits 21. mars 2026) MB Aron Dønnum (Toulouse) (Italia 16. november 2025) MB Kristian Arnstad (AGF) (Italia 16. november 2025) K Mathias Dyngeland (Brann) (Italia 16. november 2025)

Nr. Posisjon Spiller F Sebastian Sebulonsen (Köln) (New Zealand 14. oktober 2025) MB Sverre Nypan (Lommel SK) (New Zealand 14. oktober 2025) A Aune Heggebø (West Bromwich) (New Zealand 14. oktober 2025) F Andreas Hanche-Olsen (Mainz 05) (New Zealand 14. oktober 2025) F Eivind Helland (Bologna) (New Zealand 14. oktober 2025) F Tobias Guddal (Tromsø) (Moldova 9. september 2025)

Resultater i mesterskap

Utdypende artikler: Norge under VM i fotball for menn og Norge under EM i fotball for menn

«Ro!» – Norske supportere under VM i fotball 2026.

Verdensmesterskap

År	Runde	Rangering	K	V	U	T	Mf	Mm
VM i fotball 1930	Deltok ikke	–	–	–	–	–	–	–
VM i fotball 1934	Deltok ikke	–	–	–	–	–	–	–
VM i fotball 1938	1. runde	12.-plass	1	0	0	1	1	2
VM i fotball 1950	Deltok ikke	–	–	–	–	–	–	–
VM i fotball 1954	Ikke kvalifisert	–	–	–	–	–	–	–
VM i fotball 1958	Ikke kvalifisert	–	–	–	–	–	–	–
VM i fotball 1962	Ikke kvalifisert	–	–	–	–	–	–	–
VM i fotball 1966	Ikke kvalifisert	–	–	–	–	–	–	–
VM i fotball 1970	Ikke kvalifisert	–	–	–	–	–	–	–
VM i fotball 1974	Ikke kvalifisert	–	–	–	–	–	–	–
VM i fotball 1978	Ikke kvalifisert	–	–	–	–	–	–	–
VM i fotball 1982	Ikke kvalifisert	–	–	–	–	–	–	–
VM i fotball 1986	Ikke kvalifisert	–	–	–	–	–	–	–
VM i fotball 1990	Ikke kvalifisert	–	–	–	–	–	–	–
VM i fotball 1994	Gruppespill	17.-plass	3	1	1	1	1	1
VM i fotball 1998	Åttedelsfinale	15.-plass	4	1	2	1	5	5
VM i fotball 2002	Ikke kvalifisert	–	–	–	–	–	–	–
VM i fotball 2006	Ikke kvalifisert	–	–	–	–	–	–	–
VM i fotball 2010	Ikke kvalifisert	–	–	–	–	–	–	–
VM i fotball 2014	Ikke kvalifisert	–	–	–	–	–	–	–
VM i fotball 2018	Ikke kvalifisert	–	–	–	–	–	–	–
VM i fotball 2022	Ikke kvalifisert	–	–	–	–	–	–	–
VM i fotball 2026	Kvartfinale	5.-plass	6	4	0	2	13	11
Totalt:	4/23		14	6	3	5	20	19

Europamesterskap

År	Runde	K	V	U	T	Mf	Mm
EM i fotball 1960	Ikke kvalifisert	–	–	–	–	–	–
EM i fotball 1964	Ikke kvalifisert	–	–	–	–	–	–
EM i fotball 1968	Ikke kvalifisert	–	–	–	–	–	–
EM i fotball 1972	Ikke kvalifisert	–	–	–	–	–	–
EM i fotball 1976	Ikke kvalifisert	–	–	–	–	–	–
EM i fotball 1980	Ikke kvalifisert	–	–	–	–	–	–
EM i fotball 1984	Ikke kvalifisert	–	–	–	–	–	–
EM i fotball 1988	Ikke kvalifisert	–	–	–	–	–	–
EM i fotball 1992	Ikke kvalifisert	–	–	–	–	–	–
EM i fotball 1996	Ikke kvalifisert	–	–	–	–	–	–
EM i fotball 2000	1. runde	3	1	1	1	1	1
EM i fotball 2004	Ikke kvalifisert	–	–	–	–	–	–
EM i fotball 2008	Ikke kvalifisert	–	–	–	–	–	–
EM i fotball 2012	Ikke kvalifisert	–	–	–	–	–	–
EM i fotball 2016	Ikke kvalifisert	–	–	–	–	–	–
EM i fotball 2020	Ikke kvalifisert	–	–	–	–	–	–
EM i fotball 2024	Ikke kvalifisert	–	–	–	–	–	–
Totalt:	1/17	3	1	1	1	1	1

Olympiske leker

År	Runde	K	V	U	T	Mf	Mm
Sommer-OL 1908	Deltok ikke	–	–	–	–	–	–
Sommer-OL 1912	2. runde	1	0	0	1	0	7
Sommer-OL 1920	2. runde	2	1	0	1	3	5
Sommer-OL 1924	Deltok ikke	–	–	–	–	–	–
Sommer-OL 1928	Deltok ikke	–	–	–	–	–	–
Sommer-OL 1936	Bronsevinner	4	3	0	1	10	4
Sommer-OL 1948	Deltok ikke	–	–	–	–	–	–
Sommer-OL 1952	1. runde	1	0	0	1	1	4
Sommer-OL 1956	Deltok ikke	–	–	–	–	–	–
Sommer-OL 1960	Ikke kvalifisert	–	–	–	–	–	–
Sommer-OL 1964	Deltok ikke	–	–	–	–	–	–
Sommer-OL 1968	Deltok ikke	–	–	–	–	–	–
Sommer-OL 1972	Deltok ikke	–	–	–	–	–	–
Sommer-OL 1976	Ikke kvalifisert	–	–	–	–	–	–
Sommer-OL 1980	Trakk seg	–	–	–	–	–	–
Sommer-OL 1984	1. runde	3	1	1	1	3	2
Sommer-OL 1988	Ikke kvalifisert	–	–	–	–	–	–
Totalt:	5 / 17	11	5	1	6	17	22

• Regelendring for de Olympiske leker etter 1988. OL-lag måtte etter dette baseres på U23-spillere. Kvalifisering etter 1988 er utført av Norges U21-herrelandslag i fotball.

Statistikk og rekorder

Utdypende artikkel: Maratontabell for Norges herrelandslag i fotball

Største seire

• 12–0 over Finland (1946)
• 11–0 over USA (1948)
• 11–1 over Moldova (2025)
• 10–0 over San Marino (1992)

Største tap

• 0–12 mot Danmark (1917)
• 0–10 mot Sverige (1945)
• 0–9 mot Sverige (1913), Polen (1963) og Nederland (1972)

Kamper med flest tilskuere

• Oppdatert per 12. juli 2026
• Listen inneholder samtlige landskamper med minst 60 000 tilskuere, ifølge statistikk hos transfermarkt.com.
• Samtlige kamper er spilt utenfor Norge – på motstanders hjemmebane eller på nøytral bane.
• Av totalt 24 kamper har Norge vunnet sju, spilt tre uavgjort og tapt 14. Målforskjellen er 31–55.
• Norges mål først, motstanders mål sist

      Seier       Uavgjort       Tap

Dato	Motstander	Resultat	Tilskuere	Arena	Kamptype
1. juli 1961	Sovjetunionen	2 – 5	102 000	Lenin stadion, Moskva	VM-kvalifisering
24. oktober 1937	Tyskland	0 – 3	95 000	Olympiastadion, Berlin	Privatlandskamp
10. august 1936	Italia	1 – 2 (e.e.o)	95 000	Olympiastadion, Berlin	OL 1936 – semifinale
10. november 1957	Ungarn	0 – 5	90 000	Nepstadion, Budapest	VM-kvalifisering
10. august 1936	Polen	3 – 2	82 000	Olympiastadion, Berlin	OL 1936 – bronsefinale
5. juli 2026	Brasil	2 – 1	80 663	MetLife Stadium, East Rutherford	VM 2026 – åttedelsfinale
23. juni 2026	Senegal	3 – 2	80 663	MetLife Stadium, East Rutherford	VM 2026 – gruppespillkamp
28. juni 1994	Irland	0 – 0	76 322	Giants Stadium, New York	VM 1994 – gruppespillkamp
22. november 1953	Vest-Tyskland	1 – 5	76 000	Volksparkstadion, Hamburg	VM-kvalifisering
27. mai 2014	Frankrike	0 – 4	75 000	Stade de France, Paris	Privatlandskamp
23. juni 1994	Italia	0 – 1	74 624	Giants Stadium, New York	VM 1994 – gruppespillkamp
30. juni 2026	Elfenbenskysten	2 – 1	69 665	AT&T Stadium, Arlington	VM 2026 – 16-delsfinale
16. november 2025	Italia	4 – 1	69 020	San Siro, Milano	VM-kvalifisering
31. oktober 1981	Ungarn	1 – 4	68 000	Nepstadion, Budapest	VM-kvalifisering
25. oktober 1978	Skottland	2 – 3	65 372	Hampden Park, Glasgow	EM-kvalifisering
6. juni 1951	Nederland	3 – 2	65 000	De Kuip, Rotterdam	Privatlandskamp
3. juni 1981	Romania	0 – 1	65 000	Stadionul Național, București	VM-kvalifisering
11. juli 2026	England	1 – 2 (e.e.o)	64 478	Hard Rock Stadium, Miami Gardens	VM 2026 – kvartfinale
22. mai 1994	England	0 – 0	64 327	Wembley Stadium, London	Privatlandskamp
30. juni 2026	Frankrike	1 – 4	64 146	Gillette Stadium, Foxborough	VM 2026 – gruppespillkamp
15. november 1989	Skottland	1 – 1	63 987	Hampden Park, Glasgow	VM-kvalifisering
17. juni 2026	Irak	4 – 1	63 106	Gillette Stadium, Foxborough	VM 2026 – gruppespillkamp
28. juni 1956	Romania	0 – 2	60 000	Stadionul Național, București	Privatlandskamp
6. november 1955	Nederland	0 – 3	60 000	De Kuip, Rotterdam	Privatlandskamp

Spillerstatistikk

Utdypende artikkel: Liste over norske landslagsspillere i fotball for herrer

Spillere i kursiv i listene under er fortsatt aktive. Oppdatert per 12. juli 2026.

Flest kamper

Antall	Navn	Mål
110	John Arne Riise	16
104	Thorbjørn Svenssen	0
100	Henning Berg	9
97	Erik Thorstvedt	0
91	John Carew	24
91	Brede Hangeland	9
86	Øyvind Leonhardsen	19
83	Morten Gamst Pedersen	17
83	Kjetil Rekdal	17
79	Steffen Iversen	21
78	Erik Mykland	2
77	Svein Grøndalen	0
77	Alexander Sørloth	26
76	Tore André Flo	23
76	Ørjan Håskjold Nyland	0
75	Stig Inge Bjørnebye	1
73	Martin Ødegaard	5
72	Rune Almenning Jarstein	0
71	Jan Åge Fjørtoft	20
70	Sander Berge	1
67	Ole Gunnar Solskjær	23
66	Terje Kojedal	0
64	Gunnar Thoresen	22
64	Jahn Ivar Jakobsen	11
64	Gunnar Halle	5
63	André Bergdølmo	0
62	Ronny Johnsen	3
62	Olav Nilsen	19
62	Joshua King	20
61	Roar Johansen	0
60	Rune Bratseth	4
60	Tarik Elyounoussi	10

Flest mål

Antall	Navn	Kamper
62	Erling Braut Haaland	55
33	Jørgen Juve	45
26	Einar «Jeja» Gundersen	33
26	Alexander Sørloth	77
25	Harald Hennum	43
24	John Carew	91
23	Tore André Flo	76
23	Ole Gunnar Solskjær	67
22	Gunnar Thoresen	64
21	Steffen Iversen	79
20	Jan Åge Fjørtoft	71
20	Joshua King	62
19	Odd Iversen	45
19	Øyvind Leonhardsen	86
19	Olav Nilsen	62
17	Morten Gamst Pedersen	83
17	Kjetil Rekdal	83
17	Reidar Kvammen	51
17	Arne Brustad	33
17	Odd Wang Sørensen	25
16	John Arne Riise	110
15	Gøran Sørloth	55
13	Arne Larsen Økland	54
13	Pål Jacobsen	42
13	Finn Berstad	32
12	Tom Lund	47
12	Harald Berg	43

Yngste debutanter

Navn	Født	Dato	Alder	Motstander	Resultat
Martin Ødegaard	17. desember 1998	27. august 2014	15 år og 253 dager	De forente arabiske emirater	0–0
Tormod Kjellsen	25. september 1894	11. september 1910	15 år og 351 dager	Sverige	0–4
Tom Blohm	29. juni 1920	5. september 1937	17 år og 68 dager	Finland	2–0
Roald «Kniksen» Jensen	11. januar 1943	22. juni 1960	17 år og 163 dager	Østerrike	1–2
Tom Jacobsen	17. mars 1954	8. september 1971	17 år og 175 dager	Frankrike	1–3
Jan Berg	14. mai 1965	13. november 1982	17 år og 183 dager	Kuwait	0–1
Sindre Walle Egeli	21. juni 2006	6. september 2024	18 år og 77 dager	Kasakhstan	0–0
Markus Henriksen	25. juli 1992	12. oktober 2010	18 år og 79 dager	Kroatia	1–2

Kilder:

Historiske drakter

Hjemmedrakter 1950–2026

~1950–60	~1960–70	~1970–80	1981–1987	1992–94	1994–95	1996	1997	1998–99	2000–01	2002	2003
2004–06	2006–07	2008–09	2010–11	2012–14	2015	2016–17	2018–19	2020–21	2022–24	2024–26	2026–

Bortedrakter 1992–2026

1992–94	1994–95	1996	1997	1998–99	2000–01	2002	2003–05	2006	2007
2008	2009–11	2012–14	2015	2016–17	2018–19	2020–21	2022–24	2024–26	2026–

Drakter og varianter benyttet i turneringer

OL 1936

VM 1938

OL 1984

OL 1984

VM 1994

VM 1998

EM 2000

EM 2000

VM 2026

VM 2026

VM 2026

Se også

• Liste over norske landslagstrenere i fotball
• Liste over norske landslagsspillere i fotball for herrer
• Liste over Norges herrelandslag i fotballs tropper til mesterskap
• Norge under VM i fotball for menn
• Norge under EM i fotball for menn
• Nordisk mesterskap i fotball
• Gullklokka
• Bronselaget
• Norges kvinnelandslag i fotball
• Samelandslaget

Litteratur

• Jensen, Øyvind Steen (2016). Bronselaget – Historien om Norges største fotballhelter. Oslo: Historie & Kultur. ISBN 978-82-832-3011-6. 
• Lien, Marius (2018). Miraklet i Marseille – Da Norge slo Brasil. Oslo: Gloria forlag. ISBN 978-82-936-7005-6. 
• Løfaldli, Birger (2017). Landslaget – Fra verdenstoppen til fotballens bakgård. Oslo: Kagge forlag. ISBN 978-82-489-2033-5. 
• Olsen, Egil, Arne Scheie, Per Jorsett og Otto Ulseth (1997). Landslaget – Det norske fotballandslagets historie. Oslo: J.M. Stenersens forlag. ISBN 978-82-720-1210-5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Tjærnås, Lars (2013). Vi har scoret i Marseille – Fortellingen om Drillos og 90 minutter som snudde Norge på hodet. Oslo: Gyldendal. ISBN 978-82-054-5104-9. 

Eksterne lenker

• Offisielt nettsted
• (en) Norway national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Alle Norges landskamper på fotballen.eu
• Alle Norges landskamper på www.fotball.no