House of Lords

Overhuset
engelsk	House of Lords
Kammer	overhus
Lord Speaker	Norman Fowler 2016–
Seter	795
Møtested	Palace of Westminster
Nettsted	http://www.parliament.uk/lords/

House of Lords er overhuset i Det britiske parlamentet. I motsetning til det langt viktigere Underhuset består det av utnevnte (og noen arvelige), ikke-valgte medlemmer. Medlemmene deles i to kategorier: Lords Spiritual (de øverste geistlige lederne i Den engelske kirke) og Lords Temporal (medlemmer av adelsstanden). Dette gjenspeiles i forsamlingens formelle tittel: The Right Honourable The Lords Spiritual and Temporal in Parliament Assembled. De to medlemskategoriene regnes som separate stender, men de møter, debatterer og stemmer sammen. Det var per 11. april 2021 i alt 795 medlemmer i Overhuset, hvorav 26 var biskoper.^[1]

Overhusets makt er i dag av begrenset betydning. Gjennom det 20. århundre har dets betydning i britisk politikk blitt stadig mindre. Med Parliament Act 1911 mistet det sin absolutte vetorett, og kunne deretter kun utsette lovforslag i inntil to år, med Parliament Act 1949 ble denne retten innskrenket ytterligere, til ett år. Overhuset var tidligere et rent aristokratisk organ som representerte adelens interesser. Med Life Peerages Act 1958, ble det mulighet for statsministeren gjennom monarken til å gi personer ikke-arvelige adelstitler (baronier på livstid) noe som endret kammerets århundrelange arvelige natur.

Fram til iverksettelsen av House of Lords Act 1999 hadde mange adelspersoner automatisk rett til å sitte i overhuset. Da ble denne retten fjernet, samtidig som en rekke peers, som var medlemmer på grunn av sine arvede adelstitler, mistet sin plass. House of Lords Act 1999 fastsetter antallet arvelorder til 92. Når en arvelord med sete i Overhuset dør, holdes det innen tre måneder valg for å velge et nytt medlem. Alle oppført i Register of hereditary peers kan stille til valg.^[2] Det er bestemt at arvelordene skal bestå av to arvelorder valgt av arvelorder tilhørende Arbeiderpartiet, 42 valgt av konservative arvelorder, tre av liberaldemokratiske arvelorder, 28 av gruppen av uavhengige arvelorder og 15 av Overhuset samlet.^[3]

Av Overhusets 795 medlemmer per 11. april 2021 var 684 livstidsutnevnte, mens 85 var arvelorder.^[1]

Medlemmene i Overhuset har partitilknytning eller møter som uavhengige, såkalte crossbenchers. Per 11. april 2021 var Det konservative parti det største partiet i Overhuset med 263 medlemmer. Arbeiderpartiet hadde 177 og Liberaldemokratene 86 medlemmer. 182 medlemmer møtte som uavhengige, mens 47 var uten tilknytning.^[4] De mindre partiene er også representert i Overhuset. Av de 795 medlemmene Overhuset hadde 11. april 2021, var 572 menn og 223 kvinner.^[5]

Overhuset var tidligere høyeste domstol for alle straffe- og privatrettslige saker i England, Wales og Nord-Irland, og for privatrettslige saker i Skottland. Etter en endring i landets lover i 2005 (Storbritannia har ingen grunnlov, derfor betraktes en lovendring altfor dramatisk endre samfunnet), ble denne funksjonen i 2009 overført til en ny Høyesterett. Inntil da, ble denne funksjonen utøvd av en komite av medlemmer av Overhuset, kjent som «Law Lords», med juridisk kompetanse, men disse medlemmene avstod fra å stemme i alle Overhusets valg, slik at man levde opp til maktfordelingsprinsippet.

Det har gjennom lang tid vært debatter i Storbritannia om institusjonens framtid. Labour har lenge ønsket å avskaffe kammeret. Flere forslag til reformer har vært fremmet fra ulike sider. Se under.

Reformer

Med framveksten av demokratisk politikk i Storbritannia, som startet med reformlovene fra 1832 til 1928, ble det aristokratiske Overhuset i økende grad oppfattet som en anakronisme. Mange forsøk på å reformere det har blitt gjort, og noen har lyktes, særlig fjerningen av de fleste arvelige adelsmenn i 1999.

Første opptak av kvinner

Det var ingen kvinner i Overhuset før 1958, da et lite antall kom inn i kammeret som et resultat av loven Life Peerages Act 1958. En av disse var Irene Curzon, 2. baronesse Ravensdale, som hadde arvet farens adelskap i 1925 og ble utnevnt til livstidsadelskap for å gjøre det mulig for henne å holde på posisjonen. Etter en kampanje som i noen tilfeller strakk seg tilbake til 1920-tallet, ble ytterligere tolv kvinner som hadde arvelige adelskap i sin egen rett, tatt opp med vedtakelsen av loven Peerage Act av 1963.^[6]

Tiden under Det nye Labour

Labour Party inkluderte i sitt valgmanifest for 1997 en forpliktelse til å fjerne den arvelige adelen fra Overhuset.^[7] Deres påfølgende valgseier i 1997 under Tony Blair førte til oppløsningen av det tradisjonelle Overhuset. Labour innførte en lovgivning for å ekskludere alle arvelige adelsmenn fra Overhuset som et første skritt i Overhusets reform. Som en del av et kompromiss gikk de imidlertid med på å tillate 92 arvelige adelsmenn å bli værende inntil reformene var fullført. Dermed ble alle unntatt 92 arvelige adelsmenn ekskludert i henhold til Overhusets lov fra 1999, noe som gjorde Overhuset hovedsakelig til et oppnevnt hus.^[8]

I 2000 foreslo Wakeham-kommisjonen å innføre et element på 20 % valgte medlemmer i Overhuset, men denne planen ble mye kritisert.^[9] En parlamentarisk felleskomité ble opprettet i 2001 for å løse problemet, men den kom ikke til noen konklusjon.

I 2005 publiserte en tverrpolitisk gruppe av høytstående parlamentsmedlemmer en rapport som foreslo at 70 % av medlemmene av Overhuset skulle velges. Dette forslaget ble heller ikke implementert. 7. mars 2007 stemte medlemmene av Underhuset ti ganger over en rekke alternative sammensetninger av Overhuset.^[10]

I juli 2008 la Jack Straw, justisminister og lordkansler, frem en parlamentsmelding for Underhuset der han foreslo å erstatte Overhuset med et kammer med 80–100 % valgt, hvor en tredjedel velges ved hvert stortingsvalg, for en periode på omtrent 12–15 år.^[11] Parlamentsmelding slo fast at ettersom adelsmannen ville være fullstendig atskilt fra medlemskapet i Overhuset, ville navnet «House of Lords» ikke lenger være passende. Den forklarte videre at det var tverrpolitisk enighet om at kammeret skulle omdøpes til «Storbritannias senat». For å sikre at debatten forble om Overhusets rolle snarere enn dets tittel, var stortingsmeldingen imidlertid nøytral i spørsmålet om tittel. Den 30. november 2009 ble en Code of Conduct, etisk kodeks for medlemmer av Overhuset godkjent av dem. Visse endringer ble godkjent av dem 30. mars 2010 og 12. juni 2014.^[12]

Skandalen rundt utgifter i Underhuset var på sitt høyeste bare seks måneder tidligere, og angikk utgiftskrav framsatt av medlemmer av det britiske parlamentet i både Underhuset og Overhuset de foregående årene.^[13] Avsløringen av utbredt misbruk av godtgjørelser og utgifter tillatt for parlamentsmedlemmer vakte utbredt sinne blant den britiske offentligheten og resulterte i et stort antall avganger, oppsigelser, avstå fra stå til valg og kunngjøringer om pensjonering, sammen med offentlige unnskyldninger og tilbakebetaling av utgifter. Flere medlemmer, og tidligere medlemmer, av både Underhuset og Overhuset ble tiltalt og dømt til fengselsstraffer. ^[14] Labour-ledelsen under Janet Royall, baronesse Royall av Blaisdon, besluttet at noe måtte gjøres.

I en artikkel, «Er Overhuset allerede reformert?», uttalte Meg Russell, professor i britisk og komparativ politikk, tre essensielle trekk ved et legitimt Overhus: Det første var at det måtte ha tilstrekkelig lovgivningsmyndighet til å få regjeringen til å tenke seg om to ganger før de tok en avgjørelse. Overhuset, argumenterte hun, hadde nok makt til å gjøre det relevant. (I sitt første år ble Tony Blair beseiret 38 ganger i Overhuset – men det var før den store reformen med Overhusets lov fra 1999.) For det andre, når det gjaldt Overhusets sammensetning, foreslo Meg Russell at sammensetningen måtte være atskilt fra Underhuset, ellers ville det gjøre Overhuset ubrukelig. For det tredje var det den oppfattede legitimiteten til Overhuset. Hun uttalte: «Generelt kommer legitimitet med valg.»^[15]

Koalisjonens reformer

Etter parlamentsvalget i 2010 ble den konservative og liberaldemokratiske koalisjonen enige om å skissere en klar bestemmelse om et helt eller hovedsakelig valgt andrekammer, valgt ved proporsjonal representasjon. Disse forslagene utløste en debatt 29. juni 2010. Som et midlertidig tiltak ville utnevnelsen av nye representanter gjenspeile andelene av stemmene som de politiske partiene sikret seg ved forrige stortingsvalg.

Detaljerte forslag til reform av Overhuset, omfattet også et utkast til lovforslag om reform av Overhuset, ble publisert 17. mai 2011. Disse var et komplekst hybridhus med 300 medlemmer, hvorav 80 % skulle velges. Ytterligere 20 % skulle utnevnes, og det skulle i tillegg legges til reserveplass for noen erkebiskoper og biskoper fra Den engelske kirke. I henhold til forslagene skulle medlemmene også tjenestegjøre i én periode på 15 år som ikke kan fornyes. Tidligere parlamentsmedlemmer skulle få lov til å stille til valg til Overhuset, men medlemmer av Overhuset skulle ikke umiddelbart få lov til å bli parlamentsmedlemmer.

Detaljene i forslaget var:^[16]

Det øvre kammeret skal fortsatt være kjent som Overhuset for lovgivningsformål.
Det reformerte Overhuset skal ha 300 medlemmer, hvorav 240 er «valgte medlemmer» og 60 utnevnte «uavhengige medlemmer». Opptil 12 erkebiskoper og biskoper fra Den engelske kirke kan sitte i huset som ex officio Lords Spiritual («åndelige medlemmer av Overhuset», det vil si medlemmer fra kirken).
Valgte medlemmer skal tjenestegjøre i en enkelt, ikke-fornybar periode på 15 år.
Valg til de reformerte adelige skal finne sted samtidig med valg medlemmene til Underhuset.
Valgte medlemmer skal velges ved hjelp av systemet single transferable vote, «overførbare stemmer», med proporsjonal representasjon.
Tjue uavhengige medlemmer (en tredjedel) skal ta plass i det reformerte huset samtidig som valgte medlemmer gjør det, og for samme 15-årsperiode.
Uavhengige medlemmer skal utnevnes av kongen etter å ha blitt foreslått av statsministeren etter råd fra en Kommisjon for utnevnelser.
Det vil ikke lenger være en kobling mellom systemet med adelige og medlemskapet i overhuset.
Overhusets nåværende fullmakter vil ikke endres, og Underhuset skal beholde sin status som parlamentets primære hus.

Forslagene ble vurdert av en felleskomité for reform av Overhuset, bestående av både parlamentsmedlemmer og adelige medlemmer, som publiserte sin endelige rapport 23. april 2012, med følgende forslag:^[17]

Det reformerte Overhuset bør ha 450 medlemmer.
Partigrupperinger, herunder Crossbenchers, «tverrbenk» (der de nøytrale sitter), bør velge hvilke av medlemmene sine som skal beholdes i overgangsperioden, med prosentandelen medlemmer som tildeles hver gruppe basert på deres andel av de med høyt oppmøte i en gitt periode.
Opptil 12 kirkelige overhusmedlemmer bør beholdes i et reformert Overhus.

Visestatsminister Nick Clegg introduserte lovforslaget om reform av Overhuset 2012 den 27. juni 2012,^[18] som bygde på forslag publisert 17. mai 2011.^[19] Dette lovforslaget ble imidlertid oppgitt^[20] av regjeringen den 6. august 2012 etter motstand innenfra Det konservative partiet.

Reformloven for Overhuset 2014

Et lovforslag fra et privat medlem^[21] for å innføre noen reformer ble fremmet av Dan Byles i 2013.^[22] Reformloven for Overhuset 2014 fikk kongelig sanksjon i 2014.^[23] I henhold til den nye loven:

Alle adelige medelmmer kan trekke seg, pensjonere eller fratre fra kammeret (før dette kunne bare arvelige medlemmer fraskrive seg sine adelskap).
Arvelige medlemmer kan bli diskvalifisert for manglende oppmøte.
Arvelige medlemmer kan fjernes hvis de har fått fengselsstraffer på ett år eller mer.^[23]

Overhusets lov om utvisning og suspensjon av 2015

Overhusets lov om utvisning og suspensjon av 2015 ga Overhuset fullmakt til å utvise eller suspendere medlemmer.^[24]

Starmer-ministeriet

Fra og med 2024 er politikken til Labour Party å avskaffe Overhuset og erstatte det med et valgt andrekammer,^[25] om enn ikke i den første perioden til en Labour-regjering.^[26] Etter parlamentsvalget i 2024 ble Overhusets lovforslag (arvelige medlemmer) introdusert med mål om å fjerne alle gjenværende arvelige medlemmer fra Overhuset.^[27]