See also: Brekke

Norwegian Bokmål

edit

Etymology

edit

Inherited from Danish brække, from Middle Low German brēken, from Old Saxon brekan, from Proto-Germanic *brekaną (to break). In older Danish, the verb had both strong and weak conjugation. While contemporary Danish has generalized the weak forms, Bokmål has followed the opposite tendency.

Verb

edit

brekke (present tense brekker, simple past brakk, past participle brukket, present participle brekkende, passive brekkes, imperative brekk)

  1. (intransitive) to break, snap (turn into two or more pieces)
    Synonyms: briste, knekke
  2. (transitive) to break, fracture (make into two or more pieces)
    Synonym: bryte
  3. (transitive, art) to tint, shade, weaken (a colour by mixing it with another)
  4. (reflexive) to gag (have a vomiting reflex)
  5. (reflexive, by extension) to vomit
    Synonyms: kaste opp, spy

Verb

edit

brekke (present tense brekker, simple past brekte or brekket or brekka, past participle brekt or brekket or brekka, present participle brekkende, imperative brekk)

  1. (dated) alternative inflection of the above verb in the following senses
    1. (art) to tint, shade, weaken
    2. (reflexive) to gag or vomit

Usage notes

edit
  • As of 2026, the use of weak forms in the above senses is still treated as obligatory in Bokmålsordboka, even though Språkrådet has admitted that strong conjugation is possible and in fact predominant.[1] The NAOB considers the distinction dated.

References

edit
  1. ^ Språkspørsmål og svar: Brekte eller brakk staven? in sprakradet.no (version published 1 November 2024). Passage: Bøyingsformen brekte (ved siden av brekket og brekka) har vi i noen andre betydninger, særlig i «brekte seg», som det skal hete ifølge ordboka. Det vanligste i skrift i dag er nok likevel «brakk seg».

Further reading

edit

West Frisian

edit

Etymology

edit

From Old Frisian breka

Pronunciation

edit

Verb

edit

brekke

  1. to break

Inflection

edit
Strong
infinitive brekke
3rd singular past briek
past participle brutsen
infinitive brekke
long infinitive brekken
gerund brekken n
auxiliary hawwe
indicative present tense past tense
1st singular brek briek
2nd singular brekst briekst
clitic form breksto brieksto
3rd singular brekt briek
plural brekke brieken
imperative brek
participles brekkend brutsen
  • Variant past-tense 1st: bruts
  • Variant past-tense 2nd: brutst
  • Variant past-tense 3rd: bruts
  • Variant past plural: brutsen

Further reading

edit
  • brekke”, in Wurdboek fan de Fryske taal (in Dutch), 2011