Koranen

Ifølge tradisjonen begynte nedtegningen av koranteksten alt under Muhammads levetid. Han la selv vekt på at budskapet skulle overleveres uten forvanskninger eller utelatelser. Det er tydelig at det helt fra den første tiden ble trukket et klart skille mellom åpenbaringer («Guds tale til Profeten») og beretninger om hva Profeten sa og gjorde (hadith).

Etter profetens død begynte arbeidet med å sammenstille hele materialet til én tekst. I dette arbeidet skal Muhammads egen skriver, Zayd ibn Thabit, ha spilt en viktig rolle. Flere ulike tekstsamlinger fra denne tiden omtales av arabiske historikere. For å oppnå en mest mulig enhetlig og pålitelig tekst nedsatte kalifen Uthman en kommisjon der også Zayd ibn Thabit var medlem.

Den endelige utgaven av Koranen, som brukes av alle muslimer den dag i dag, forelå omkring 20 år etter profetens død. Vi står med andre ord overfor en svært rask skriftoverlevering. Uansett detaljene i dette forløpet er den klassiske, arabiske overleveringen enstemmig i å bekrefte at teksten fant sin endelige form før 656, det vil si omkring tyve år etter profetens død. Den uthmanske kodeksen er ugjenkallelig gått tapt – i det minste ser det slik ut i dag.

Enkelte forskere har kritiske synspunkter på den tradisjonelle teksthistorien, og i dag deler forskermiljøet seg i to leire. På den ene side står de som ser tekstoverleveringen i lys av tidlig arabisk historieskriving og som mener at denne må ha en historisk kjerne. På den andre siden står forskere med mer radikale syn: Teksten blir enten sett som avsluttet under Muhammads levetid, eller, tvert imot, nedskrevet så sent som mot slutten av 700-eller på 800-tallet. Debatten er langt fra avsluttet, men påstanden om en sen nedtegning er avvist etter at C-14-datering viser at de eldste koranhåndskriftene kan dateres til slutten av 600-tallet.

Både muslimske og ikke-muslimske forskere som arbeider med en historisk-kritisk tilnærming til teksten, påpeker at det er mye som gjenstår i arbeidet med koranens historie. Foreløpig finnes ingen tekstkritisk utgave av Koranen. Å etablere en slik utgave ville for det første kreve at alt tilgjengelig historisk materiale ble samlet.

Både muslimske og ikke-muslimske forskere har i dag tro på mulighetene for å finne helt ny dokumentasjon. Mye taler for at uutforskede manuskripter finnes i privat eie – i drusiske samlinger i Syria, ismaelittiske bibliotek i India og ikke minst, i håndskriftsamlinger i Jemen. I Jemen ble det blant annet gjort et sensasjonelt funn i 1972 av svært gamle koranhåndskrifter som ennå ikke er fullt utforsket.

Koranen, som ofte bare kalles al-kitab (arab. 'skriften, boken'), er skrevet på arabisk og inneholder 114 surer (kapitler). En sure er delt inn i mindre deler, vers, som kalles ayat (arab. 'tegn, mirakel'). Surene klassifiseres enten som mekkanske eller medinesiske; inndelingen viser til stedene der profeten mottok sine åpenbaringer, fra 610 i Mekka, fra 622 i Medina.

Hver sure har også et navn som henspiller på et ord i teksten, som for eksempel Lyset (sure 24) eller Stjernen (sure 53). Surene er nummererte og innledes (unntatt sure 9) med bønneformelen: «I Guds navn, den Barmhjertiges, den Nåderikes navn»; den såkalte basmala-formelen. De er ikke ordnet kronologisk, men følger et gammelt semittisk ordningsprinsipp der de lengste tekstene kommer først. Et unntak fra dette er Koranens første sure, den korte åpningsbønnen, al-FATIHA.

Ifølge muslimske teologer inneholder den hellige boken Guds egen tale til araberne, og derved til hele menneskeheten. Det evige budskapet ble nedsendt til profeten fra Gud, og tradisjonen utpeker engelen Gabriel (Jabrail, Jibril) som åpenbaringsformidler; koranteksten nevner imidlertid ikke engelens navn.

Teologene understreker at koranen er identisk med en himmelsk bok som fra evighet av befinner seg hos Gud; hjemmel for dette finnes i vers som: «Ja, dette er en kostelig Koran som finnes på en vel forvart (himmelsk) tavle» (sure 85, 21–22), og «Vi gjorde den til en Koran på arabisk ... Se, den finnes i skriftens opphav, hos Oss, – den er opphøyet, vis» (sure 43, 1–3).

At åpenbaringen har form av et skrift, førte til stor respekt for alle kunnskapsgrener som har med det skrevne ord å gjøre, slik som grammatikk, stillære, fonetikk og kalligrafi. Gjennom historien ble Koranens juridiske bestemmelser debattert, og tekstens påbud og forbud ble av mange sett som uttrykk for Guds uforanderlige lov, som verken kunne oppheves eller tillempes nye forhold. Denne debatten fikk ny giv i det 20. århundre.

Tolkingstradisjonen i sunniislam kalles tafsir (arab. 'forklaring, kommentar') og hviler på en bokstavtro forståelse av teksten. Korankommentarer utgjør en viktig del av den religiøse litteraturen, og den klassiske utformingen av tafsirtradisjonen finnes i historikeren al-Tabaris 30-binds korankommentar fra slutten av 800-tallet.

Sjiaislams tolkingstradisjon, ta'wil, avviker fra sunnitradisjonen ved å oppfatte teksten allegorisk, billedlig. Den islamske mystikken (sufisme) har også utviklet sine egne tolkinger, der man søker tekstens skjulte, symbolske mening.

Læren om Koranen førte tidlig til en debatt om oversettelser. Korantekstens eget utsagn ble fremhevet: «Således har Vi åpenbart den som en arabisk Koran» (sure 20, 113). Her er det ansett at det er Gud selv som taler, og språket tillegges en sentral betydning ved den nære forbindelsen mellom språk og åpenbaring. Koranen må derfor alltid læres og studeres på originalspråket.

Det islamske budskapet nådde imidlertid raskt fram til folkeslag som ikke hadde arabisk som morsmål. På 800-tallet kom de lærde frem til et kompromiss: Boken kan gjengis på andre språk, men enhver oversettelse blir vurdert som en tolkning av grunnteksten. Denne tanken om skriftens uoversettelighet skulle få store kulturelle og politiske konsekvenser og innebar at all religionsopplæring verden over hviler på opplæringen i Koranens språk, arabisk. Den rituelle bønnen utføres også alltid på arabisk.

Den første (ufullstendige) oversettelsen til et europeisk språk kom på latin på midten av 1100-tallet. På 1500-tallet begynte lærde humanister å interessere seg for orientalske språk, og de første koranoversettelsene kom på engelsk, fransk og italiensk på 15- og 1600-tallet.

I Norden var Sverige først ute med en koranoversettelse i 1843; i 1917 kom Karl Vilhelm Zetterstéen fremragende oversettelse. Abdus Salam Madsens danske oversettelse ble publisert i 1967. I Norge ble den første fullstendige oversettelsen utgitt av Einar Berg i 1980.