Olav Scheflo

Scheflo vokste opp i Steinkjer. Etter middelskolen i 1900 dro han til sjøs, men etter et benbrudd begynte han i 1905 i Postverket. I 1906 ble han journalist i arbeiderpartiavisen Ny Tid, som hans eldre bror i sin tid hadde vært med på å starte. Der kom han i kontakt med Martin Tranmæl, men markerte seg ikke selv politisk. Scheflo var først og fremst en dyktig nyhetsjournalist. I 1910 begynte han i partiets hovedorgan Social-Demokraten og ble i 1914 redaktør av partiavisen Arbeidet i Bergen.

Gjennom sine lederartikler plasserte Scheflo seg i det politiske sentrum i arbeiderbevegelsen. Hans strategi for sosialismen var en annen enn Tranmæls, og så sent som i høsten 1917 kritiserte han Fagopposisjonen for å splitte arbeiderbevegelsen. Ideologisk forfektet Scheflo en marxisme med tydelige deterministiske og optimistiske trekk. Når tiden var inne, ville kapitalismen med nødvendighet bryte sammen og arbeiderklassen overta den politiske makten gjennom en sosialistisk revolusjon.

Fagopposisjonen og Ungdomsforbundet hadde lenge vært en revolusjonær opposisjon i Arbeiderpartiet, og etter oktoberrevolusjonen i Russland sluttet Scheflo seg til denne. Ifølge Scheflo stod man nå ved et tidsskille. I en situasjon hvor arbeiderklassen trådte frem som revolusjonær, måtte de gamle lederne kastes for at bevegelsen ikke skulle havne på sidelinjen, og ny enhet etableres på revolusjonært grunnlag. Scheflo ble ved siden av Tranmæl opposisjonens talsmann, og da den i 1918 tok makten i partiet, ble han redaktør av Social-Demokraten. Året etter sluttet Arbeiderpartiet seg til den nystiftede Kommunistiske Internasjonale (Komintern) med hovedsete i Moskva.

Den nye partiledelsen var ingen konsolidert gruppe, men så lenge revolusjonsoptimismen var sterk og virket samlende, kom ikke uenigheten frem til overflaten. Men da optimismen etter hvert avtok, samtidig som Komintern begynte å diktere medlemspartiene i politiske og organisatoriske spørsmål, ble motsetningene åpenbare.

Scheflo var en av de fremste forsvarere av Komintern-medlemskapet, og det var langt på vei hans fortjeneste at partiet i første omgang godtok organisasjonens krav. Internasjonal enhet på revolusjonært grunnlag var for ham viktig, spesielt i en situasjon hvor revolusjonen ikke lenger virket umiddelbart forestående, men likevel snart kunne bryte ut. Han gikk imidlertid ikke av veien for samarbeid og enhet også med andre dersom det var nødvendig. Dette førte først til konflikt med Tranmæl og senere med venstrestrømningene i kommunistpartiet.

I striden om Komintern-medlemskapet var Scheflo og Tranmæl ledere for hver sin fløy. Det var en maktkamp Scheflo personlig ikke kunne vinne. Motstanderne var for ulike. Scheflo var ingen organisator eller taler, og han maktet ikke å bygge lojale nettverk, noe Tranmæl var en mester i. Scheflo var en dyktig pressemann og hadde sin styrke i en krass og analytisk stil, men støtte mange fra seg ved sin aggressive debattform. Edvard Bull kaller han «en kritisk outsider», lite populær, men av mange dypt respektert og anerkjent. Scheflo var «en ubekvem partifelle, han kunne ikke overbevises om elastikkens høyere visdom», skrev Helge Krog i 1943.

Fordi Tranmæl ønsket å overta redaktørvervet, ble Scheflo på landsmøtet i 1921 kastet fra stillingen. I stedet ble han partiets representant i Kominterns ledelse og fra 1922 stortingsrepresentant og parlamentarisk leder. Han ble en dyktig parlamentariker, også som debattant og taler, men hans støtte til Venstre og voldgiftsloven førte til tapt troverdighet i partiet. Selv forsvarte han seg med at situasjonen ikke innbød til offensive aksjoner: «Vi er revolusjonære, men vi er ikke politiske pyromaner, som bare for at se brand, sætter ild paa huset, naar det er utsigt til at vi selv brænder inde», skrev han juni 1922.

Etter partisplittelsen i november 1923 kom Scheflo med i kommunistpartiets ledelse og ble redaktør av hovedorganet Norges Kommunistblad. Samtidig fortsatte han som norsk representant i Komintern. I 1928–1930 var han stortingsrepresentant, valgt for NKP, men han forlot partiet allerede i 1928 som følge av Kominterns venstredreining og vedvarende konflikter i partiet. I 1926 hadde han trukket seg som redaktør av hovedorganet, men ble året etter redaktør for en av partiets lokalaviser.

Fra 1929 var han igjen medlem av Arbeiderpartiet og var i 1931–1939 redaktør av partiavisen Sørlandet. Der markerte han seg på venstrefløyen i partiet og som en ivrig forsvarer av Trotskijs rett til asyl, men han fikk ingen sentral innflytelse. I 1922–1926 og i 1930–1943 var Scheflo medlem av Vinmonopolets styre.

Scheflo ble tidlig rammet av en smertefull bensykdom som gjorde at han etter hvert ble sterkt svekket og til slutt invalid.

Scheflo utgav blant annet Den røde tråd i Norges historie (1925) og Lenin som politiker og menneske (1928). En samling artikler av og om ham er inntatt i: Inge Scheflo (red.): Olav Scheflo som politiker og menneske. 44 artikler og debattinnlegg av Olav Scheflo. Biografiske skisser om ham av Willy Brandt, Hans Johansen, Olav Brunvand, Jens Boyesen og Inge Scheflo (Oslo, Tiden, 1974).

• Arbeiderbevegelse