Vette

Denne artikkelen omhandler det overnaturlige vesenet. For vete, se Veten. For måleenheten, se vette (vekt).

En vette (av norrønt véttr, gotisk waihts = «gjenstand» fra en protogermansk rot *wihti, beslektet med tysk Wicht (jfr tysk Bösewicht, «kjeltring», egentlig «slem vette») og engelsk wight) er en fellesbetegnelse for overnaturlige vesener i norrøn religion og nordisk folketro, tilknyttet et bestemt landskap, en gård, en elv eller en ætt eller familie. Det fantes både gode og onde vetter, jfr middelalderlatin: bonœ res = gode vetter, og males choses = onde vetter.

Vetter i brødrene Grimms eventyr (1915).

En vette (tysk: Wichtel) titter ned fra husveggen i Sophienstraße i Berlin.

Gulatingsloven definerte i kristen tid hedenskap slik: «Og disse ting hører til villfarelse og hedensk tro: Galdrer og trolldomskunst og det at noen mann kalles trollrida, spådommer og å tro på at landvetter er i lundene eller haugene eller fossene.»»

Prokopios skrev rundt år 500 at nordboene dyrket naturens ånder i en type animisme. Sykdomsvetter skulle man passe seg for, og rakitt ble enkelte steder helt til nyere tid kalt for «jordsog» ut fra en oppfatning om at jordvetter trekker livskraften ut av barnet. Ilden hadde sine vetter som ikke måtte krenkes, og som det ble sagt i norsk folketro, hevdet også Aristoteles at om barn får leke med varmen om kvelden, kommer de til å væte seg om natten.

Gardvord eller haugbonden var vetten som holdt til i ættehaugen ved en gård og passet på gårdfolkets velferd. På gårdene var det «tussehauger» med «tussebjørker» på. Der bodde «de gråkledde». En dreng trasset husbondens advarsel og urinerte på tussehaugen, for å vise at han ikke var overtroisk. Men da rente tussen angivelig kniven i ham så han måtte bæres hjem.

I Tåtten om Torstein Oksefot fortelles om en førkristen lov på Island om at ingen skulle ha skipsstavn med dragehode på til havs; men om noen hadde det, måtte de ta det av når de nærmet seg land, for ellers kunne dragens grinende gap skremme opp landvettene.

Da Egil Skallagrimsson før sin avreise fra Norge reiste nidstang - et hestehode satt på stake - på Herdlevær mot Eirik Blodøks og dronning Gunhild, snudde han nidet mot «landvettene som dette landet bygger, på det at de alle skal veiville fare, ingen sine hjem finne eller nå, før de har drevet kong Eirik og Gunnhild av landet ut!» Så gikk han om bord og forlot Norge.

I Olav Tryggvassons saga fortelles om en trollkyndig utsending for Harald Blåtann, kongen av Danmark, som meldte fra Island at han så alle fjell og hauger fulle av landvetter, både store og små. Under landnåmet ville det bli nødvendig å verge seg mot dem med ild; men samtidig måtte en blidgjøre dem, for det var viktig å stå på god fot med vettene.

Vettene skilte seg fra troll ved at de, som huldrene og nissene, holdt seg i nærheten av mennesker. I nordisk mytologi opptrer vetter iblant sammen med æser og vaner; men også som mer anonyme kollektivguder.

Opphav

I folketro fra kristen tid ble det hevdet at vettene nedstammet fra barna til Adams første kone (i Midtøsten kjent som Lilit). Adam var ikke fornøyd med dem, og Gud omskapte dem til tusser. I en annen versjon var de Evas første barn, men hun skammet seg over dem og forsøkte å skjule dem for Gud, som da sa at i så fall skulle de være skjult for henne også, jfr ordet «hulder» av det norrøne verbet hylja, «å skjule», jfr «å innhylle». Hans Jacob Wille skilte i sin Beskrivelse over Sillegjords præstegield fra 1786 mellom haugatasser («haugtusser») og landvetter. Om dem sies at de har «stor Lyst til Quindfolk, hvoraf mange endog i vore Tider blive indtagne i Høie, og Børn, som de ombytte med sine egne».

Se også

• Overnaturlig vesen
• Fabelvesener
• De underjordiske