MÍO
Relevans: Denne artikkelen omtaler et emne som kan ha tvilsom relevans for Wikipedia. Artikkelen bør endres slik at det fremkommer hvorfor emnet er relevant for Wikipedia, ellers kan den bli slettet. Angitt grunn: Utgitt på lite/ukjent label, en uavhengig omtale i Dagsavisen er lite å basere seg på (4. mai 2025) |
MÍO [uttalelse: mio] er et norsk undergrunnsband som befinner seg i sjangrer som folkrock, norsk rock og punk. Bandet bruker hardingfele, trekkspill og tverrfløyte i sin ellers tradisjonelle besetning med el-gitar, elbass og trommer. MÍO ble grunnlagt av Dionisia Fjelldalen og Marianne Friisberg Larssen i 2019.[1]

Trommeslager Eilif Hallingstad Finnseth ble med noen måneder senere. Produsent Noah Krogsholm har samarbeidet med bandet i en årrekke.[2] I 2020 ga gruppen ut en selvtitulert EP, med flere låter som senere ville gjenbrukes i albumutgivelser.
Under koronapandemien opplevde bandet flere utskiftninger av besetning. I 2021 og 2022 kom Maja Hveding Styffe, Hennie Hagen Johnsen og Jakob Nome med i bandet, og sekstetten var komplett. I 2022 spilte bandet flere konserter på blitzscenen i Oslo og de gikk inn i studio for å spille inn sin første plate.
9. juni 2023 ga MÍO ut debutalbumet «Ingen tid å miste».[3] På platen benyttet de flere instrumenter som sitar, hammondorgel og nøkkelharpe. Albumslippet ble fulgt av flere konserter i Norge, hvor de blant annet opptrådte på festivaler som Telemarkfestivalen, Midgardsblot og Oslo Pride.[4]. I 2024 dro gruppen ut på den selverklærte "Gamle-Erik turneen"[5]
Bandet er kjent for sine liveopptredener, og at de blander ulike stilarter og tradisjonsinstrumenter med rock og punk. I 2024 besøkte de flere steder i Norge, som Karlsøyfestivalen, Rock mot rus, Oslo Pride og Parkteatret i Oslo.[6][7][8]
Bandet er blitt beskrevet som et av «Norges skeiveste band». Gruppen har gjort skeiv kultur og samfunnskritiske budskap sentralt i sitt musikalske uttrykk.[1] I 2025 ble det annonsert at MÍO er signert av plateselskapet By Norse. 9. mai 2025 ga MÍO ut albumet «Hva nå?».[9] Tittelsporet ble sluppet i februar 2025, og tar for seg krigen på Gazastripen og folkemord.[9]
Referanser
rediger- 1 2 Klausen, Aslaug Olette (6. januar 2024). «EN GJENG SOM BARE ER OSS SELV». www.blikk.no. Besøkt 2. mai 2025.
- ↑ «Noah Winther Krogsholm on SoundBetter». SoundBetter. Besøkt 2. mai 2025.
- ↑ https://tigernet.no/releases/950385-ingen-tid-a-miste
- ↑ https://www.miomusikk.com/live
- ↑ Klausen, Aslaug Olette (15. mars 2024). «MÍO selger sjelen sin til djevelen». www.blikk.no. Besøkt 2. mai 2025.
- ↑ https://www.narvik.kommune.no/aktuelt/rock-mot-rus-2024.362400.aspx
- ↑ Klausen, Aslaug Olette (12. juni 2024). «Mío spiller på Oslo Pride». www.blikk.no. Besøkt 2. mai 2025.
- ↑ Klausen, Aslaug Olette (23. oktober 2024). «Mío spiller på Parkteatret». www.blikk.no. Besøkt 2. mai 2025.
- 1 2 Haglund, Line Stensland (10. mars 2025). «Sinne og desperasjon inspirerte Mío til ny musikk». www.blikk.no. Besøkt 2. mai 2025.