Kulminasjon
Kulminasjon (lat. culmen, «høydepunkt») er et astronomisk begrep som betegner at et himmellegeme krysser meridianen til en bestemt observatør. Dette skjer to ganger i døgnet og kalles en «øvre kulminasjon» når høyden til objektet er størst og en «nedre kulminasjon» der den er minst. Hvis denne finner sted over horisonten, sies himmellegemet å være sirkumpolart.
Ved observasjoner nord for ekvator vil en øvre kulminasjon kunne sees mot nord når objektets deklinasjon er større enn breddegraden til observatøren og mot sør i motsatt fall. Midt på dagen er det tidspunkt på døgnet når Solen står høyest på himmelen og derfor går gjennom en øvre kulminasjon.
Litterært brukes uttrykket i dramaturgisk sammenheng om de mest spenningsladede scenene – som vanligvis blir etterfulgt av en avklarning/oppklaring av spenning eller mysterier.
Observasjoner
rediger
Under den daglige bevegelse som skyldes Jordens rotasjon om sin egen akse, ser hvert objekt på himmelhvelvingen til å følge en sirkel rundt én av himmelpolene. På den nordlige halvkule ligger denne i nærheten av Nordstjernen. Hvis objektet har en deklinasjon δ, vil det ha en vinkelavstand fra den nordlige himmelpolen som er 90° - δ. Dette blir dermed radius i den sirkel som objektet beskriver om dette punktet.[1]
Høyden over horisonten til den nordlige himmelpolen er lik med breddegraden φ som observatøren befinner seg på. Når et himmellegeme passerer gjennom den lokale meridianen til en observatør, vil den befinne seg i planet definert ved nord-syd aksen og retningen Z mot senit. Øvre kulminasjon til objektet er dermed gitt ved vinkelen φ + 90° - δ under forutsetning at δ > φ som i figuren og observatøren ser den mot nord. Generelt kan denne maksimale høyden skrives som
som derved også gjelder på den sydlige halvkule med φ < 0. Når observa†øren befinner seg nord for ekvator, vil objektet kulminere mot nord hvis δ > φ og mot syd i det motsatte tilfellet. På samme vis vil et objekt på den sydlige himmelhvelvingen med deklinasjon som oppfyller |δ - φ | > 90°, være usynlig for denne observatøren da høyden er negativ og det er under horisonten.[2]
Fra samme figur følger at den nedre kulminasjonen har høyden φ - (90° - δ ) under samme forutsetning δ > φ. Mer generelt observeres denne med høyden
Den er positiv når |δ + φ | > 90° slik at også denne nedre kulminasjonen er synlig. På den nordlige halvkulen gjelder det primært objekt som har tilstrekkelig stor deklinasjon og derfor befinner seg ikke for langt fra Nordstjernen. De sies å være sirkumpolare da de synes å rotere om dette punktet.[3]
Midnattsol og mørketid
redigerSolens gang langs ekliptikken medfører at dens deklinasjon varierer mellom + 23.5° ved sommersolhverv og - 23.5° ved vintersolhverv. For en observatør på den nordlige halvkule vil den derfor være sirkumpolar såfremt denne befinner seg på en breddegrad φ > 90° - 23.5° = 67.5°. Denne grenseverdien definerer polarsirkelen, og nord for denne har man da midnattsol.
På tilsvarende vis vil observatører i dette området oppleve en mørketid om vinteren når Solens deklinasjon blir så negativ at også dens øvre kulminasjon skjer under horisonten.[3]
Referanser
rediger- ↑ T. Ringnes, Klassisk og Moderne Astronomi, Aschehoug, Oslo (1978). ISBN 82-0308-0944. Nasjonalbiblioteket.
- ↑ J.M. Green, Spherical Astronomy, Cambridge University Press, England (1993). ISBN 0-521-31779-7.
- 1 2 L. Motz and A. Duveen, Essentials of Astronomy, Columbia University Press, New York (1971).
Eksterne lenker
rediger- AO Guide, Coordinate Systems and culminations
- R.L.McNish, Circumpolar Stars, RASC Calgary Centre (2006).