Karaitter
Karaittene eller kareerne er en religiøs jødisk gruppe etablert på 700-tallet i Jerusalem.[1][2] Karaittene kjennetegnes ved at de forkaster de muntlige tradisjoner (Misjná og Talmúd)[3][4] som følges innen rabbanittisk jødedom. Navnet karaitter kommer fra qaraim, som betyr opplesere, det vil si opplesere av skriften.[trenger referanse]
I 2014 var det omkring 30.000 karaitter i Israel og et mindre antall i USA og Øst-Europa.[5]
Karaittene stoler alene på Tanákh som Den hellige skrift.[5][6] Karaitter er de "som forholder seg til det skrevne" og mente at bare Toraen var gyldig kilde for jødisk lære. Maimonides verk Mishne Tora innebar en kritikk av karaittene.[7] De baserer sin lære bare på fortolkning av skriften, i motsetning til tilhengere av rabbinernes lære, som også bruker flere metoder. De tror at den muntlige loven ikke er nevnt i Den hellige skrift og de tror at den motsier, trekker fra og legger til bestemmelser i Den hellige skrift.
De følger også en noe annen kalender en de fleste jøder når det gjelder å bestemme høytider. Imidlertid bruker også de sabbaten til religiøse sammenkomster. De er også kjent for ofte å bøye seg fullstendig ned når de ber, noe de fleste jøder bare gjør på visse høytidsdager.[trenger referanse]
Opphavet til sekten kan spores til Anan ben David på 760-tallet eller til Benjamin Nehawendi noen tiår senere.[8] På Krim og andre områder på nordsiden Svartehavet har det vært jødiske samfunn siden rundt år 0. Karaittisk bosetning på Krim er dokumentert siden 1278. Etter Katarina den store erobret Krim på 1700-tallet begynte karaitter å skille seg ut fra andre jødiske grupper og sendte delegasjoner til tsaren for å be om unntak fra anti-jødiske lover. Tsaren var skeptisk til Talmud og ga i 1863 karaittene samme retter som kristne og tatarer på Krim. Det finnes (per 2014) stadig en liten gruppe karaitter på Krim. De bruker russisk eller tyrkisk språk.[9][10][5] Karaitter andre steder i Europa brukte tyrkisk i middelalderen og i tidlig moderne tid. I det bysantinske området (før osmansk erobring) brukte karaittene gresk språk. På Balkan kontrollert av Det osmanske riket brukte karaittene gresk og gikk over til tyrkisk rundt år 1800. Etter det russiske rikets ekspansjon gikk karaittene etterhvert over lokal slaviske språk.[11]
På 1300-tallet fikk en storhertaug Vytautas av Litauen en livvakt av karaitter fra Krim. Det lever (per 2006) noen hundre karaitter i Trakai og opprettholder der sin tradisjonelle kultur. Det finnes et eget karaittisk museum i Litauen.[12][13]
Referanser
rediger- ↑ Jordens folk. Bind 8. Vest-Asia og Nord-Afrika.. Oslo: Cappelen. 1977. s. 144. ISBN 8202033438.
- ↑ Meyer, Karl (1921). Karl Meyers konversationsleksikon. København ; Kristiania: Steen Hasselbach.
- ↑ Groth, Bente (2000). Jødedommen. Oslo: Pax. ISBN 8253025971.
- ↑ Meyer, Karl (1921). Karl Meyers konversationsleksikon. København ; Kristiania: Steen Hasselbach.
- 1 2 3 Lavin, Talia (28. mars 2014). «Crimea’s Karaites give ‘complex’ welcome to Russia». The Times of Israel (på engelsk). ISSN 0040-7909. Besøkt 3. januar 2026.
- ↑ Lorenz, Einhart (2022). Jødenes historie i Europa. Dreyers forlag. ISBN 9788282656252.
- ↑ Talmud. Oslo: Bokklubben. 2012. ISBN 9788252579499.
- ↑ Cohen, Martin A. (1978). «'Anan Ben David and Karaite Origins». The Jewish Quarterly Review. 3. 68: 129–145. ISSN 0021-6682. doi:10.2307/1454289. Besøkt 3. januar 2026.
- ↑ Shapira, Dan (1. januar 2003). «BEGINNINGS OF THE KARAITE COMMUNITIES OF THE CRIMEA PRIOR TO THE SIXTEENTH CENTURY». I Polliack, Meira. Karaite Judaism. BRILL. s. 709–728. ISBN 978-90-04-29426-4. Besøkt 3. januar 2026.
- ↑ ZAMPA, Clément (7. mai 2014). «Crimean Karaites hail Russian takeover». The Times of Israel (på engelsk). ISSN 0040-7909. Besøkt 3. januar 2026.
- ↑ Shapira, D. (2003). The Turkic languages and literatures of the East European Karaites. In Karaite Judaism (pp. 657-707). Brill. https://doi.org/10.1163/9789004294264_028
- ↑ Bultje, Jan Willem (2006). Vi ser nærmere på Litauen. Risør: Esstess-forl. ISBN 8281460083.
- ↑ Belonogoff, Lara (2008). Vilnius. Oslo: Gyldendal. ISBN 9788205385689.