Wikipedia

Jugoslaviske fanger i Norge under andre verdenskrig

Jugoslaviske krigsfanger i Norge under andre verdenskrig. Sommeren 1942 kom de første jugoslaviske fangene til Norge. Mange av dem døde, ved henrettelse eller sykdom, i løpet av det første året. Man regner med at det kom 4268 fanger fra Jugoslavia til Norge fra juni 1942 til mai 1945. [2] Noen kilder oppgir 4100 fra Jugoslavia.[3] De blev internert i fangeleirer i Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark, totalt var det 30 til 45 leirer, det eksakte tallet er usikkert. Vaktene var til dels norske og de var like brutale som de tyske.[3]

Et minnesmerke i utkanten av Trondheim som er reist til minne over jugoslaviske partisaner som ble gravlagt her av tyskerne i perioden 1942-45. Monumentet står på Stavsøra, like ved grensen til Melhus. I Melhus var det leire for serbiske og sovjetiske fanger. [1]

Den første transporten til Norge gikk 24. april 1942 med ungarsk båt på Donau, tog fra Donau til Stettin og deretter båt til Norge med første ankomst Bergen 13. juni. Den siste transporten gikk i april 1943 med tog via Sverige.[3]

Veiarbeid og fangeleirer

rediger

Flertallet av fangene fra Jugoslavia var unge menn mellom 18 og 30 år. Enkelte var ikke mer enn 14 år gamle, mens de eldste var omkring 60 år. De jugoslaviske fangene ble i stor grad satt til å bygge veier.

De fleste arbeidet på veistrekninger på riksvei 50 (dagens E18); Rognan – Langset, Elsfjord – Korgen, Mo i Rana – Krokstrand og Karasjok – Finlandsgrensen og dessuten på Bjørnefjell-veien.

I tilknytning til disse veiene lå fangeleirene: Karasjok, Beisfjord, Botn, Osen og Korgen. Disse fangeleirene ble bygd av Statens vegvesen. På to strekninger ledet veivesenet arbeidet.

Jugoslavene var partisaner

rediger

I motsetning til de sovjetiske krigsfangene ble jugoslavene ikke tatt til fange som krigsfanger, men som partisaner. Dette ble avgjørende for hvordan de ble behandlet. Jugoslavene var arrestert som fiender av det tyske regime og hadde fått en dødsdom. Da de ikke hadde status som krigsfanger var de heller ikke beskyttet av Genevekonvensjonen, som har bestemmelser om hvordan krigsfanger skal behandles. [4]

En del av jugoslavene var trolig sivile og over halvparten var serbiske.[3]

SS omtalte jugoslavene som mordere og banditter som fortjente å dø.

Beisfjordmassakren ble et vendepunkt. Dette blodbadet sjokkerte befolkningen i Narvik og snart snakket hele Ofoten om det som hadde skjedd. Asmund Rørslett rømte til Sverige og tok kontakt med svenske myndigheter, men de hadde ikke tiltro til opplysningene. Svensk presse ville heller ikke skrive om saken før Rørslett hadde blitt knyttet til den norske ambassaden i Stockholm. Men United Press brakte historien ut i verden og New York Times slo historien opp på førstesiden. Beisfjord-massakeren ble brukt som eksempel på nazistenes umenneskelige brutalitet. Hitler ble irritert og ba Terboven om en forklaring. Dette dreide seg om kriminelle og dødsdømte banditter fra Jugoslavia. Terboven fikk en klar beskjed fra Berlin: Nå skulle jugoslavene ha status som krigsfanger og behandles etter de regler som gjaldt for slike. SS-bødlene og den norske hirden ble skiftet ut med Wehrmacht-soldater. Matrasjonene ble større, kosten ble bedre og mer variert. De kunne motta Røde-Kors-pakker. Arbeidsdagen ble kortere. Det ble slutt på vilkårlige myrderier. Vaktholdet ble også slappere. [5]

Brutalitetens bauta

rediger

Natt til 14. juli 1942 møtte 30 jugoslaviske partisaner døden ved Krøkebærsletta i Tromsø i troen på at de skulle få legebehandling. De var kommet til Norge i en stor båttransport og bestemmelsesstedet var Finnmark. Da båten kom til Tromsø kom tyske soldater ombord og tilbød legehjelp. De som meldte seg skulle bli brakt til sykehus. 30 meldte seg. En lastebil sto klar på kaia. Bilen og fangene ble fraktet med ferga over Tromsøysundet. Turen gikk videre til Krøkebærsletta. En åpen grav ventet dem i skråningen ned mot Tromsdalselva. I to puljer ble de tredve jugoslavene ført fram til graven og skutt, rått og brutalt. En minnestein, omtalt som partisanerbautaen, ble avduket i 1988 ved Tromstun ungdomsskole. [6]

Jugoslaviske krigsgraver i Norge

rediger

Til sammen 2839 jugoslaver døde i Norge under andre verdenskrig.[7] På Botn i Rognan er det en egen krigsgravplass for jugoslaviske fanger.

I tillegg til den jugoslaviske krigskirkegården i Botn er det jugoslaviske krigsgraver på Jørstadmoen krigskirkegård, Lademoen og Moholt kirkegårder i Trondheim, Os kirkegård i Bjørnafjorden og på Støren kirkegård i Midtre Gausdal. [8]

Referanser

rediger
  1. ↑ 50 år 8. mai 1945-8. mai 1995. S.l.: [Fylkeskomiteen for frigjøringsjubileet, Sør-Trøndelag fylke]. 1995. s. 18.
  2. ↑ www.krigsmuseum.no besøkt 2.aug.2025
  3. 1 2 3 4 Hagtvet, Bernt (11. juli 2025). «(+) Påminning om eit sivilisasjonsfall». www.dagogtid.no (på norsk nynorsk). Besøkt 2. august 2025.
  4. ↑ www.krigsmuseum.no besøkt 2.aug.2025
  5. ↑ Hirsti, Reidar (1990). Partisanen. Oslo: Reistad offset. s. 96-98. ISBN 8205191425.
  6. ↑ Hansen, Jonny (2005). Minner i stein. Tromsø: Bladet Tromsø. s. 284-286. ISBN 8292425039.
  7. ↑ Norgeshistorie.no, Pål Nygaard, «Jugoslaviske fanger i Norge under andre verdenskrig». Hentet 4. jan. 2017.
  8. ↑ Forsvaretsforum.no Fra Forsvarets forum, basert på melding fra den norske ambassaden i Beograd

Se også

rediger

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jugoslaviske_fanger_i_Norge_under_andre_verdenskrig&oldid=25280156»