Jane Morgan
Jane Morgan (1924–2025) var en amerikansk popmusiker. Hun ble tildelt seks gullplater, og ble anerkjent av Brandeis University med Woman of the Year Award i 1971.
| Jane Morgan | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 3. mai 1924[1] Newton[2] | ||
| Død | 4. aug. 2025[3] (101 år) Naples[3] | ||
| Beskjeftigelse | Sanger, skuespiller, kjendis | ||
| Utdannet ved | Seabreeze High School | ||
| Ektefelle | Jerry Weintraub (1965–2015) | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Utmerkelser | Stjerne på Hollywood Walk of Fame | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Popmusikk | ||
| Instrument | Vokal | ||
| Stemmetype | Alt | ||
| Aktive år | 1943– | ||
| Plateselskap | Epic Records | ||
| IMDb | IMDb | ||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerFlorence Currier var datter av Bertram Currier og hans kone Olga. Faren hennes var solocellist i Boston Symphony Orchestra og dirigerte også sitt eget orkester og strykekvartett.
Da hun var fire år gammel, flyttet Jane og hennes familie til Daytona Beach i Florida. I en alder av fem år begynte hun å synge operaarier under morens veiledning.
Som barn var hun ofte med i teaterproduksjoner ved Kennebunkport Playhouse i Kennebunkport i Maine, som broren hennes hadde grunnlagt. På grunnskolen var Morgan aktiv i sangkonkurranser mot andre studenter fra hele Florida. Etter eksamen fra videregående skole begynte hun ved Juilliard School of Music i New York City hvor hun studerte under Belle Julie Soudant.
Karriere
redigerOm kveldene opptrådte hun på nattklubber og fester. Bandleder Art Mooney hørte henne, inviterte henne til å synge med bandet sitt. Mooney syntes navnet Florence Currier var for langt og ga henne scenenavnet Janie Morgan, som Florence deretter forkortet til Jane Morgan.
Paris
redigerPå den tiden ønsket den franske sangeren, fiolinisten og bandlederen Bernard Hilda å åpne en nattklubb i Paris. Han kontaktet henne for å rekruttere henne som sangerinne for klubben sin. Jane Morgan sluttet på college og tilbrakte de neste fire og et halvt årene i Europa, hovedsakelig med opptredener på Hildas Club des Champs Elysées. Det var der hun gjorde sine første innspillinger med Hildas orkester, og dermed fikk hun et ry i Frankrike. Gjennom sine regelmessige opptredener i andre land lærte hun raskt fransk, spansk og italiensk.
Hun oppnådde berømmelse i Frankrike og Storbritannia, men var praktisk talt ukjent i USA. Hun opptrådte også blant annet på West End i London.
Da Morgan kom tilbake til USA fikk hun flere roller i musikaler på teater og Broadway. Hun spilte i nattklubber i flere amerikanske byer, og supplerte med TV-opptredener og opptredener i Las Vegas og Lake Tahoe.
Tilbake til USA
redigerHun fikk et tilbud om en stilling på St. Regis Hotel i New York og forlot Europa for hjemlandet. I 1951 hadde hun sitt eget søndagsmusikkshow på NBC, The Girl from Paris, med et 14-manns NBC-orkester dirigert av Andrew Ackers. I 1954 grunnla David Kapp sitt plateselskap, Kapp Records. De to første artistene han signerte var pianisten Roger Williams og Jane Morgan. Williams fikk sin første hit kort tid etterpå (med «Autumn Leaves»); det tok litt lengre tid for Jane. I 1956 så hun navnet sitt på hitlistene for første gang; sammen med Williams spilte hun inn «Two Different Worlds», som nådde nummer 41 på Billboard-listene.
Sommeren 1957 ble Billy Wilders film Ariane – Love in the Afternoon lansert på kino. Lydsporet brukte den franske sangen Fascination fra 1932, som igjen var basert på en Valse tzigane («Gypsy Waltz») fra 1904. Kapp ønsket å spille inn en instrumentalversjon med bandet The Troubadours. Jane var der på innspillingssesjonen og hørte sangen, som hun kjente fra sin tid i Frankrike. Kapp visste at det nå fantes engelsk tekst til melodien, og han foreslo at hun skulle synge denne teksten for Troubadours' innspilling. Singelen ble utgitt med Janes vokal på den ene siden og instrumentalversjonen på den andre. Andre plateselskaper ga også ut sine egne versjoner (med Dinah Shore, Dick Jacobs og David Carroll). Alle singlene av disse artistene kom på hitlistene, men Jane Morgans versjon vant kampen om den høyeste plasseringen og ble tildelt en gullplate for én million solgte eksemplarer.
I 1959 var Morgan en av seks deltakere i A Song for Europe.[trenger referanse] Hun spilte inn låter på fem språk.
Morgan spilte for Frankrikes president Charles de Gaulle, og for fem amerikanske presidenter, henholdsvis John F. Kennedy, Richard Nixon, Gerald Ford, Jimmy Carter og George W. Bush.[trenger referanse]
Hennes største hit var Fascination.[trenger referanse]
Referanser
rediger- ↑ The Internet Movie Database, IMDb-ID nm1873586, besøkt 14. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Gemeinsame Normdatei, besøkt 13. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 Mike Barnes, «Jane Morgan, “Fascination” Singer and ‘Ed Sullivan Show’ Staple, Dies at 101», verkets språk engelsk, utgitt 4. august 2025, besøkt 5. august 2025[Hentet fra Wikidata]
Eksterne lenker
rediger- (en) Jane Morgan på Internet Movie Database
- (en) Jane Morgan hos The Movie Database
- (en) Jane Morgan hos Internet Broadway Database
- (en) Jane Morgan på Discogs
- (en) Jane Morgan på MusicBrainz
- (en) Jane Morgan på Genius — sangtekster
- (en) Jane Morgan på AllMusic
- Biografi på Oldies.Com
- Biografi på TV Tome
- Kennebunk Port
- Personal Appearance
- Weintraub Salute