Jaan Poska
Jaan Poska (født 12. januarjul./ 24. januar 1866greg. i Jõgeva vald, død 7. mars 1920 i Tallinn) var en estisk jurist og politiker. Han var ordfører i Tallinn og ble i 1918 Estlands første utenriksminister.
| Jaan Poska | |||
|---|---|---|---|
![]() | |||
| Født | 24. jan. 1866[1][2][3] Laiuse Rural Municipality[2] | ||
| Død | 7. mars 1920[1][2][3] Tallinn[2] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, diplomat, advokat, ordfører, jurist | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Det keiserlige universitet i Dorpat | ||
| Far | Johann Poska | ||
| Søsken | Paul Poska (bror) Nikolai Poska (bror) | ||
| Barn | 6 oppføringer
Xenia Poska
Vera Poska-Grünthal Jaan Poska Helene Poska-Niinemann Jüri Poska Tatyana Poska-Laaman | ||
| Parti | Eesti Rahvaerakond[2] | ||
| Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet Estland | ||
| Gravlagt | Alexandre Nevski kirkegård | ||

Poska tok i 1890 juridisk eksamen ved Universitetet i Tartu og arbeidet deretter som advokat i Tallinn. Han var i årene 1913 til 1917 ordfører i Tallinn. I april 1917 ble Poska guvernør i Det autonome guvernatet Estland. Etter at Maapäev, den estiske provinsforsamlingen, erklærte seg som landets øverste myndighet i november 1917, fulgte den estiske selvstendighetserklæringen 23. februar 1918. Poska ble 24. februar utnevnt til utenriksminister i Estlands første regjering og virket i denne stillingen for internasjonal anerkjennelse av Estland, blant annet ved å delta under fredsforhandlingene i Paris i 1919. Poska gikk i 1919 av som utenriksminister, men fortsatte å spille en sentral rolle i estisk utenrikspolitikk. Han ledet Estlands delegasjon under forhandlingene med Sovjet-Russland og undertegnet 2. februar 1920 på vegne av Estland fredsavtalen, den såkalte Tartu-traktaten, som innebar russisk anerkjennelse av Estlands selvstendighet.
