Wikipedia

IG Farben

tysk kjemisk og farmasøytisk selskap

IG Farbenindustrie AG, kort IG Farben («IG farger»), opprinnelig Interessengemeinschaft der deutschen Teerfarbenindustrie («den tyske tjærefargeindustriens interessefellesskap»), var det dominerende kjemiske og farmasøytiske konsernet i Tyskland fra 1926 til 1951. Det var verdens største kjemiske og farmasøytiske selskap, Europas største selskap og verdens fjerde største selskap totalt sett.

IG Farben
Org.formAksjeselskap i Tyskland
BransjeKjemisk industri
Etablert2. desember 1916 (Frankfurt)
Opphørt 31. oktober 2012
Etterfølger(e)BASF SE, Hoechst, Bayer, Agfa
Datterselskap
24 oppføringer
Guano-Werke
Agfa[1]
Degesch[2]
Hoechst (1925–1951)
Interhandel
I.G. Bergwerke
Behringwerke[3]
Donau Chemie[4]
Pulverfabrik Rottweil[5]
Leunaverkene[6]
Deutsche Länderbank[7]
WCM[8]
ACNA[9]
Braunkohlenwerke Bruckdorf[10]
Buna Werke[11]
Deutsche Grube[12]
DK Recycling und Roheisen[13]
Gasolin[14]
WASAG[15]
American IG[16]
Wagenmann & Seybel[17]
Soja AG
BASF SE
Bayer
HovedkontorFrankfurt
Poelzig-bygningen (1931–1945)
LandTyskland
IG Farbens hovedkvarter i Frankfurt am Main (nå del av Goethe-universitetet), tegnet av Hans Poelzig.

IG Farben ble stiftet i 1925 som en sammenslutning av Tysklands ledende kjemiske bedrifter. Firmaet omdannet kull til bensin, og nitrogen til gjødsel og sprengstoff. Tidlig i 1930-årene kontrollerte selskapet mer enn 80% av Tysklands kjemiske produksjon. Firmaets forskere utviklet syntetisk gummi, brennstoff, plast og fargestoffer, og som en «stat i staten» sikret de seg industrielle monopoler som gjorde samfunnsøkonomien avhengig av det de besluttet i sine styrerom. IG Farben betalte Hitlers propaganda og valgkampanjer, og fremforhandlet til gjengjeld eksklusive kontrakter med Wehrmacht. De utvekslet patenter med Standard Oil i New Jersey og med General Aniline & Film, IG Farbens amerikanske datterselskap.[18]

Historikk

rediger

IG Farben i mellomkrigstiden

rediger

IG Farben ble grunnlagt ved fusjon mellom Agfa, BASF, Bayer, Hoechst (inkludert Cassella og Chemische Fabrik Kalle, i dag Kallegroup[19]) og de mindre selskapene Chemische Fabrik Griesheim-Elektron og Chemische Fabrik vorm. Weiler Ter Meer. Dette skjedde formelt ved at BASF endret navn og tok opp de andre selskapene. Fra begynnelsen var IG Farben tenkt som et kartell eller trust etter amerikansk forbilde (for eksempel Standard Oil), og selskapets formål var å hindre konkurranse og utveksle erfaringer mellom de kjemiske selskapene, for å maksimere selskapenes fortjeneste og lettere få gjennom sine interesser. IG Farben hadde et særlig nært samarbeid med Standard Oil of New Jersey, forløperen til Exxon Mobil. I 1951 ble IG Farben delt opp i de opprinnelige selskapene, som etter flere fusjoner i dag utgjør Agfa-Gevaert, BASF, Bayer og Sanofi.

IG Farbens forskere stod for sentrale bidrag til kjemi, materialteknologi og legemidler i det 20. århundre, og flere av selskapets ansatte fikk nobelprisen i kjemi og medisin. IG Farben utviklet det første antibiotikumet, «reformerte medisinsk forskning grunnleggende og åpnet en ny æra i medisinen».[20] Moderne plastmaterialer er også blant IG Farbens oppfinnelser.

IG Farben tilpasset seg Nazi-Tyskland antisemittiske politikk, til og med overfor en av selskapets stiftere, jøden Carl von Weinberg (1861-1943)[21] som satt i IG Farbens forvaltningsråd. Det var Weinberg det amerikanske firmaet DuPont forhandlet med i 1933; Weinberg var fortsatt daglig innom selskapet, og forsikret DuPont at IG Farben var svært interessert i samarbeid med og investering i USA. Han uttalte også at selv om han var jøde, ga han NSDAP sin fulle støtte; hele formuen hans var investert i Tyskland. I Frankfurt var en gate oppkalt etter Carl von Weinberg, og byens komité for gatenavn ønsket ikke å endre på dette, selv om føringen var å omdøpe gater oppkalt etter jøder. - I 1937 hadde IG Farben skilt seg av med sine jødiske ansatte, og Carl von Weinberg døde i eksil i Roma i 1943. Hans bror kjemikeren Arthur von Weinberg (1860-1943)[22][23] som også hadde vært aktiv i firmaet og mottatt jernkorset av første klasse for sin innsats som major i første verdenskrig, ble arrestert hjemme hos sin ikke-jødiske adoptivdatter i 1942; hun var gift med grev Rudolf Spreti (1883-1955).[24] 81 år gammel ble han fraktet til aldershjemmet i Theresienstadt og døde der.[25]

IG Farbens hovedkvarter, kalt Poelzig-bygningen etter arkitekten, men også kjent som «Europas Pentagon»,[26] var frem til 1950-årene verdens største kontorbygning, og ble senere sete for administrasjonen av Marshallplanen for gjenoppbygging av Europa. Bygningen er nå sete for Goethe-universitetet.

IG Farben-fabrikk i Monowitz (underleir til Auschwitz) 1941.

IG Farben under andre verdenskrig

rediger

Under den andre verdenskrig bygget IG Farben en fabrikk for produksjon av syntetisk olje og gummi (fra kull) i konsentrasjonsleiren Auschwitz. I 1944 hadde denne fabrikken 83 000 slavearbeidere. IG Farben hadde også patentet til produktet Zyklon B til bruk i leirens gasskammere i forsøket på å utslette jødene som etnisk folkegruppe. Zyklon B ble produsert av Degesch (Deutsche Gesellschaft für Schädlingsbekämpfung),[27] et selskap der IG Farben eide 42,2 prosent av aksjene, og der ledere fra IG Farben satt i selskapets styre.

Fra starten var det fullt samarbeid mellom IG Farben og SS. IG Farben bygget brakkene, mens SS skaffet køyesenger og voktere, og IG supplerte med Werkschutz («verk-vern», «fabrikkpoliti»). SS satte fangene på vanlig Auschwitz-diett, mens IG Farben la til «Buna-suppe» for å bedre arbeidsinnsatsen.[28] Rundt 35.000 fanger passerte gjennom Buna, og minst 25 000 av dem omkom. IG Farben selv opptrer med tallet 10 000 hentet fra kommandanten Rudolf Höss. Men å arbeide for IG Farben beskyttet ikke fangene. Meningen var at de skulle arbeide seg i hjel av «SS-arbeidstempo», f.eks når de skulle småløpe mens de bar sement. En dag i 1944 ble en stor gruppe mottatt med en tale om at de ikke var hentet dit for å leve, men for å «gå dukken i sement». En overlevende forklarte at en IG Farben-praksis var å kaste døde fanger i kabelgrøfter. Deretter ble det tømt sement over dem.[29]

IG Farben var blant de meget få private firmaer som i 1941 fikk tillatelse til å bruke KZ-fanger som arbeidskraft. Det dreide seg da om produksjon av buna (= syntetisk gummi). Avtalen fremstår som en ren byttehandel, der IG Farben til gjengjeld for fangenes arbeidskraft skaffet kommandant Rudolf Höss byggematerialer til å utvide Auschwitz. Under forhandlingene i mars 1941 ble fangenes forventede produktivitet satt til 75% av tyske arbeideres, med en arbeidsdag på ni timer om vinteren og ti-elleve om sommeren. I virkeligheten klarte fangene bare 30-40% av en tysk arbeiders produktivitet. I tillegg til lange dager og forferdelige arbeidsforhold måtte de tilbakelegge over 6 km til fots i all slags vær for overhodet å komme til fabrikken - samme strekning tilbake om kvelden - mens de ble slått av vokterne. Da den røde hær befridde Auschwitz i januar 1945, fant de en nesten ferdigstilt IG Farben-fabrikk. Oppføringen alene hadde kostet 25 000 menneskeliv. Men selv om avtalen hadde vist seg å ikke være kostnadssvarende, hadde IG Farben og SS fortsatt samarbeidet. Dette gjør IG Farben medskyldig i «tilintetgjørelse gjennom arbeid».[30]

19. januar 1945 oppga tysk hjemmefront (tenåringsgutter i Volkssturm, «folkestorm») forsvaret av Auschwitz og flyktet vestover, jfr. Thomas Gnielka (1928-65) som med sitt arbeid og vitnemål muliggjorde Auschwitzprosessen i Frankfurt 1963-65.[31] Imens startet sovjetiske fly store branner på konsentrasjonsleirens område. 20. januar ødela IG Farben i Auschwitz sine arkiver.[32]

USA

rediger

General Aniline and Film Corporation[33] hadde en anslått verdi ved krigens utbrudd på $ 62 millioner. Bayer var kontrollert av Sterling Products Inc, det største medisinalfirma i USA og sterkt knyttet til IG Farben. Forretningsvirksomheten ble beskrevet om et nettverk av monopoler og karteller som amerikansk etterretningstjeneste hadde problemer med å kartlegge. Den lyktes likevel å gi ut brosjyren Sequel to the Apocalypse[34] («Apokalypsens sidestykke») til salgspris 25 cents, der folk kunne lese hvordan deres småpenger var med på å betale Hitlers krig. Brosjyren formidlet ryktet om at IG Farbens hovedkontor i Berlin var truffet av britiske luftangrep, og arkivene med oppskrifter ødelagt, slik at produktene angivelig var farlige i bruk og hadde tatt livet av mange.[35]

Norge

rediger

IG Farben var representert også i Norge under den tyske okkupasjonen. Annonse i Dagbladet 29. august 1942: «Et godt utkomme skaffer vi arbeidere av alle yrkesgrupper ved våre bedrifter i Sør-Norge. Arbeidere til varige stillinger vil bli opplært. Vi ansetter fra i dag og fremetter bygge- og metallarbeidere. Hjelpearbeidere i alle yrkesgrener. Arbeidskontorets tillatelse ordnes av oss. Søkere kan melde seg daglig fra kl 8-17 i Baubüro, I.G. Farbenindustrie, Aktiengesellschaft Oslo, Kongensgate 6, 3. et.»[36]

IG Farben etter den andre verdenskrig

rediger

Utdypende artikkel: IG Farbenprosessen

Ifølge et referat fra Nürnberg-prosessen gjengitt i Herald Tribune i New York 15. november 1947, var 23 IG Farben-sjefer tiltalt for krigsforbrytelser. Det var også ingeniører ved IG Farben som bestilte tungtvann fra fabrikken ved Vemork, som før krigen fremstilte 12-13 kilo tungtvann i måneden til forskning. Selv om IG Farben overbød de andre kundene, takket fabrikkledelsen nei til ordren, da de ikke ville hjelpe nazister. Men under krigen hadde ikke nordmennene lenger noe valg, og sommeren 1942 produserte Vemork-staben opp mot 5 000 kilo tungtvann pr år, som ble sendt til Berlin, Leipzig og andre forskningssentra.[37]

Etter andre verdenskrig ble selskapene som utgjorde IG Farben, adskilt. BASF, grunnlagt i 1865, er i dag verdens største kjemiske selskap. Dersom omsetningen for firmaene som utgjorde IG Farben, regnes sammen, hadde det tidligere IG Farben i 2004 en omsetning på 103 milliarder euro (rundt en billion kroner), tilsvarende den samlede omsetningen for verdens fire største kjemiselskaper.[trenger referanse]

Referanser

rediger
  1. ↑ Flourishing in a dictatorship: Agfa's marketing and the Nazi regime, archive.is, «The purpose of this paper is to understand how Agfa, a division of IG Farben and Germany's leading producer of photographic equipment, adapted its marketing strategy to the new political environment created by the Nazi regime. This was a time when many consumer goods manufacturers suffered from the state‐driven reallocation of resources favoring the armament industry. Agfa, however, expanded its production well into the war.»[Hentet fra Wikidata]
  2. ↑ www.loc.gov[Hentet fra Wikidata]
  3. ↑ Pressearchiv 20. Jahrhundert, oppført som Behringwerke AG, Pressearchiv 20. Jahrhundert mappe-ID co/002810, besøkt 1. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ↑ Pressearchiv 20. Jahrhundert, oppført som Donau-Chemie AG, Pressearchiv 20. Jahrhundert mappe-ID co/006992, besøkt 1. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ↑ Pressearchiv 20. Jahrhundert, oppført som Köln-Rottweil AG, Pressearchiv 20. Jahrhundert mappe-ID co/014268, besøkt 1. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  6. ↑ Pressearchiv 20. Jahrhundert, oppført som Leuna-Werke, Pressearchiv 20. Jahrhundert mappe-ID co/015100, besøkt 1. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  7. ↑ Pressearchiv 20. Jahrhundert, oppført som Deutsche Länderbank AG, Pressearchiv 20. Jahrhundert mappe-ID co/022725, besøkt 1. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  8. ↑ Pressearchiv 20. Jahrhundert, oppført som Württembergische Cattunmanufaktur AG, Pressearchiv 20. Jahrhundert mappe-ID co/024475, besøkt 1. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  9. ↑ Pressearchiv 20. Jahrhundert, oppført som Aziende Colori Nazionali Affini, Pressearchiv 20. Jahrhundert mappe-ID co/041640, besøkt 1. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  10. ↑ Pressearchiv 20. Jahrhundert, oppført som Braunkohlenwerke Bruckdorf AG, Pressearchiv 20. Jahrhundert mappe-ID co/041897, besøkt 1. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  11. ↑ Pressearchiv 20. Jahrhundert, oppført som Buna-Werke GmbH, Pressearchiv 20. Jahrhundert mappe-ID co/041945, besøkt 1. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  12. ↑ Pressearchiv 20. Jahrhundert, oppført som Deutsche Grube AG, Pressearchiv 20. Jahrhundert mappe-ID co/042133, besøkt 1. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  13. ↑ Pressearchiv 20. Jahrhundert, oppført som Duisburger Kupferhütte, Pressearchiv 20. Jahrhundert mappe-ID co/042379, besøkt 1. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  14. ↑ Pressearchiv 20. Jahrhundert, oppført som Deutsche Gasolin AG, Pressearchiv 20. Jahrhundert mappe-ID co/043048, besøkt 1. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  15. ↑ Pressearchiv 20. Jahrhundert, oppført som Westfälisch-Anhaltinische Sprengstoff AG Chemische Fabriken, Pressearchiv 20. Jahrhundert mappe-ID co/045499, besøkt 1. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  16. ↑ Pressearchiv 20. Jahrhundert, oppført som American IG Chemical Corporation, Pressearchiv 20. Jahrhundert mappe-ID co/047314, besøkt 1. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  17. ↑ Pressearchiv 20. Jahrhundert, oppført som Chemische Fabrik Wagenmann, Seybel & Co., Pressearchiv 20. Jahrhundert mappe-ID co/072896, besøkt 1. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  18. ↑ Josiah Dubois: The Devil’s Chemists
  19. ↑ «Kallegroup»
  20. ↑ Thomas Hager, The Demon under the Microscope, s. 74, Harmony Books, 2006, ISBN 1-4000-8214-5
  21. ↑ «Carl von Weinberg», wollheim-memorial.de
  22. ↑ «Arthur von Weinberg», wollheim-memorial.de
  23. ↑ «Arthur von Weinberg», ghetto-memorial.de
  24. ↑ «Rudolf Spreti»
  25. ↑ Raoul Hilberg: The destruction of the European Jews, bind 1 (s. 92), New York 1985
  26. ↑ IG Farben, Poelzig-Bau
  27. ↑ Hemmeligstemplet plantegning fra Degesch
  28. ↑ Raul Hilberg: The Destruction of the European Jews, ISBN 978-0-300-09557-9 (s. 929)
  29. ↑ Hilberg, R.: The Destruction of the European Jews (s. 930)
  30. ↑ Guido Knopp: SS, forlaget Historie & kultur, Oslo 2007, ISBN 978-82-92870-02-0
  31. ↑ «Thomas Gnielka», biographycentral.com
  32. ↑ Hilberg, R.: The Destruction of the European Jews (s. 983)
  33. ↑ General Aniline and Film Corporation; sciencehistory.org
  34. ↑ Sequel to the Apocalypse
  35. ↑ H. Montgomery Hyde: Room 3606 (s. 125-26)
  36. ↑ Dagbladet: Annonse 29. august 1942
  37. ↑ David Bodanis: E = mc2, forlaget Gyldendal, Oslo 2001, ISBN 82-525-4948-9

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=IG_Farben&oldid=25496116»