Wikipedia

Folkefronten for Palestinas frigjøring

palestinsk nasjonalistorganisasjon

Folkefronten for Palestinas frigjøring, på engelsk People's Front for the Liberation of Palestine (PFLP), på arabisk al-Jabha ash-Sha'abiya li-Tahrir Filastin, på tysk Volksfront zur Befreiung Palästinas, er en paramilitær, marxistisk orientert, palestinsk frigjøringsorganisasjon og parti. Organisasjonen ble stiftet etter seksdagerskrigen i 1967, som en fortsettelse av Den arabiske nasjonalistbevegelsen. Abu Ali Mustafa-brigadene er PFLPs militære fløy.

Folkefronten for Palestinas frigjøring
LandStaten Palestina
IdeologiPalestinsk nasjonalisme, marxisme-leninisme, antisionisme[1]
Politisk posisjonvenstresiden
Grunnlagt1967
GrunnleggerGeorge Habash
Nettstedpflp. (ar)
PFLP-medlemmer i 1969

USA og EU har PFLP på sine lister over terrororganisasjoner.[2][3]

Partihistorie

rediger

PFLP ble grunnlagt i 1967 som en fortsettelse av den arabiske grenen av den Arabiske Nasjonalistbevegelsen al-haraka al-qawmiyin al-arab, på engelsk "Arab Nationalist Movement". Organisasjonen ble grunnlagt av en gruppe ledere fra den arabiske nasjonalistbevegelsen og liknende grupper av organisasjoner. Generalsekretæren i det nye partiet var George Habash. En annen nøkkelperson ved stiftelsen var Habashs kompanjong Wadi Hadad.

PFLP sluttet seg til PLO i 1968. De brøt i 1974 med PLOs eksekutivkommité da PLO sluttet seg til tostatsløsning som en vei på målet om full avvikling av staten Israel, og dannet sammen med andre radikale grupper avvisningsfronten. De normaliserte forholdet til PLO i 1981, men brøt igjen i 1993 fordi de motsatte seg Oslo-prosessen.[4] I stedet dannet de en allianse av palestinske styrker sammen med Hamas og flere Syria-baserte organisasjoner i opposisjon til Fatahs ledelse. Senere har de vært den største gruppen

Fra stiftelsen og fram til år 2000 var Habash leder av partiet. Han var i likhet med ledelsen i de øvrige palestinske gruppene lokalisert i Beirut fram til Israels invasjon i 1982, senere lokalisert i Damaskus. Ved partikongressen i 2000 tok Abu Ali Mustafa over som generalsekretær i PFLP. Mustafa hadde siden 1996 oppholdt seg i Ramallah ettersom oslo-avtalen ga fremstående medlemmer av PLO muligheten til å vende tilbake til de selvstyrte områdene.

Etter utbruddet av Andre intifada, ble Mustafa likvidert av et israelsk helikopter i Ramallah 27. august 2001. Som represalie gjennomførte organisasjonen et attentat i Jerusalem mot den høyreradikale israelske turistministeren Rehavam Zeevi.[5] Ahmed Sadat ble valgt som generalsekretær i 2001, av mange ansett for å være en kompromisskandidat mellom de radikale og moderate fløyene i partiet. Israel så ham derimot som en representant for en ekstrem fløy.[6] Sadat ble holdt ansvarlig for drapet på Zeevi, og i 2002 internert av palestinske myndigheter. Han ble overført til et fengsel i Jericho og overvåket av amerikanske og britiske observatører. 17. mars 2006 trakk disse seg ut og israelske styrker omringet fengselet og tok Sadat i varetekt.[7] PFLPs leder ble i 2008 dømt til 30 års fengsel av en israelsk militærdomstol.[8]

PFLP boikottet det første valget til Palestinas lovgivende forsamling i 1996, men stilte liste til det neste valget i januar 2006. De vant 3 av 132 mandater, og 28. mai samme år sa de seg, som første parti, villige til å gå inn i regjeringskoalisjon med Hamas, på tross av sin sekulære karakter.

Økonomi

rediger

Organisasjonens aktivitet var nedadgående etter Sovjetunionens sammenbrudd.

Under den syriske borgerkrigen startet Iran oppbygging av sin støtte. Palestinas nasjonalfond, opprettet i 1964 for å finansiere PLO og de konstituerende organisasjonene, stanset overføringer til gruppen i 2016.[9]

Politisk bakgrunn

rediger

PFLP blir regnet som en av de palestinske venstreradikale organisasjonene og baserer seg på væpnet kamp for å frigjøre Palestina. Organisasjonens utgangspunkt var at frigjøringen av Palestina måtte være en felles arabisk kamp og også involvere motstand mot det de kalte de "reaksjonære arabiske regimene".

PFLP gikk sterkt i mot forhandlinger som involverte kompromisser med det de har sett på som palestinernes historiske rettigheter. På 70-tallet gikk organisasjonen kraftig i mot Camp David forhandlingene som den avdøde egyptiske presidenten Anwar Sadat førte med Israel. Likeså gikk de sterkt i mot forhandlingene og fredsprosessen mellom PLO og Israel som resulterte i Oslo-avtalen og opprettelsen av Den palestinske selvstyremyndigheten.[10]

Væpnede aksjoner

rediger

PFLPs væpnede gren, Abu Ali Mustafa-brigadene, ble skilt ut i 2000.[11]

Flykapringer

  • 1968: den første arabisk-israelske flykapringen, hvor PFLP tvinger et El-Al-fly til Roma, senere til Algier, hvor forhandlingene varer over 40 dager. Både kaprerne og gislene kommer fri. Dette var den første og eneste vellykkede kapringen av et El-Al-fly.
  • 1969: første flykapring av den kvinnelige PFLP-aktivisten Leila Khaled. Flyet TWA 840 ble tvunget til Damaskus. Maskinen ble der evakuert og sprengt. Syria beholder seks av de løslatte israelske passasjerene som gisler og utveksler dem senere mot 13 krigsfanger.
  • 1977: kapringen av et tysk Lufthansa-fly, Landshut, en Boeing 737 på vei fra Palma til Frankfurt am Main. Kapringen regnes som del av «den tyske høsten». Kapringen ble ledet av «Captain Martyr Mahmoud», eller Zohair Yousif Akache (23), som noen måneder tidligere hadde deltatt i drapet på Nord-Jemens tidligere statsminister. Hans forlovede Nadia Shehadah Yousuf Duaibes (22), Nabil Harb (23) og den da som «Soraya Ansari» kjente Souhaila Sami Andrawes Sayeh (23) var de andre terroristene. Flyet endte endte i Mogadishu i Somalia, hvor det ble stormet av tysk politi (GSG 9) etter at kapteinen Jürgen Schumann var blitt likvidert. Alle terroristene unntatt Andrawes ble drept.

Andre angrep

  • 1969: To drept i bombeangrep mot supermarked i Jerusalem.[12]
  • 1972: 26 drept angrep på Lod-flyplassen utført av Den japanske røde armé med støtte av PFLP.
  • 2001: Israels turistminister Rehavam Zeevi, drept i et hotell i Jerusalem.[13][14]
  • 2002: To drepte i selvmordsangrep på Vestbredden. PFLP påtok seg ansvaret.[15]
  • 2003: Tre soldater og en sivil drept i selvmordsangrep i Israel. PFLP påtok seg ansvaret.[16]
  • 2004: Fire drept i selvmordsangrep i Israel. PFLP påtok seg ansvaret.[17]
  • 2014: Fem drepte og sju såret under angrep mot synagoge.[18] PFLP påtok seg ansvaret, men israelsk politi stilte seg tvilende.[19]
  • 2017: Israelsk politikvinne drept i Jerusalem, tre gjerningsmenn ble skutt og drept, PFLP og Hamas påtok seg ansvar for angrepene.[20][21]
  • 2019: Tenåring drept i bombeangrep på Vestbredden.[22]
  • 2023: Deltok i angrepet på Israel 7. oktober og i krigen som fulgte.[23]

Medier

rediger

PFLPs teoretiske tidsskrift heter al-hadaf og gis ut fire ganger årlig.

Avspaltninger

rediger

I løpet av historien har to organisasjoner brutt ut fra PFLP:

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ↑ https://www.haaretz.com/0000017f-f6de-d460-afff-fffe63970000.
  2. ↑ «Beschluss (GASP) 2023/422 des Rates vom 24. Februar 2023 zur Aktualisierung der Liste der Personen, Vereinigungen und Körperschaften, für die die Artikel 2, 3 und 4 des Gemeinsamen Standpunkts 2001/931/GASP über die Anwendung besonderer Maßnahmen zur Bekämpfung des Terrorismus gelten, und zur Aufhebung des Beschlusses (GASP) 2022/1241» (på tysk). 24. februar 2023. Besøkt 4. oktober 2024.
  3. ↑ «Foreign Terrorist Organizations». United States Department of State (på engelsk). Besøkt 4. oktober 2024.
  4. ↑ Leraand, Dag (6. februar 2026). «PFLP». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 17. april 2026.
  5. ↑ «Israeli minister shot dead» (på engelsk). 17. oktober 2001. Besøkt 17. april 2026.
  6. ↑ www.gov.il https://www.gov.il/en/pages/background-on-the-pflp-17-oct-2001. Besøkt 17. april 2026.
  7. ↑ Sturcke, James (14. mars 2006). «Monitors in a Jericho jail». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 17. april 2026.
  8. ↑ «Ahmad Sa’adat – European Council on Foreign Relations». ECFR (på engelsk). 20. mars 2018. Besøkt 17. april 2026.
  9. ↑ «Popular Front for the Liberation of Palestine (PFLP) – European Council on Foreign Relations». ECFR (på engelsk). 20. mars 2018. Besøkt 17. april 2026.
  10. ↑ Popular Front for the Liberation of Palestine in decline (1982-2007). Political agency and marginalisation
  11. ↑ «Abu Ali Mustafa Brigades – PFLP – European Council on Foreign Relations». ECFR (på engelsk). 21. mars 2018. Besøkt 17. april 2026.
  12. ↑ AP and JTA (3. september 2014). «Trial set for Jerusalem terror convict who moved to US». The Times of Israel (på engelsk). ISSN 0040-7909. Besøkt 17. april 2026.
  13. ↑ «Israeli minister shot dead» (på engelsk). 17. oktober 2001. Besøkt 5. oktober 2024.
  14. ↑ «Obituary: Rehavam Zeevi» (på engelsk). 17. oktober 2001. Besøkt 5. oktober 2024.
  15. ↑ «Israel hits back in West Bank» (på engelsk). 17. februar 2002. Besøkt 17. april 2026.
  16. ↑ «Israel seals West Bank and Gaza» (på engelsk). 26. desember 2003. Besøkt 17. april 2026.
  17. ↑ «Bomber attacks Tel Aviv market» (på engelsk). 1. november 2004. Besøkt 17. april 2026.
  18. ↑ «Five Killed in Jerusalem Synagogue Terror Attack». Haaretz. Besøkt 5. oktober 2024.
  19. ↑ «Police chief: Lone wolves apparently carried out deadly attack at Jerusalem synagogue | The Jerusalem Post». The Jerusalem Post | JPost.com (på engelsk). 18. november 2014. Besøkt 17. april 2026.
  20. ↑ «Wieder Tote bei Messerangriff in Israel – DW – 16.06.2017». dw.com (på tysk). Besøkt 5. oktober 2024.
  21. ↑ Staff, ToI (16. juni 2017). «Abbas’s Fatah slams Israel for killing 3 Palestinians carrying out fatal attack». The Times of Israel (på engelsk). ISSN 0040-7909. Besøkt 17. april 2026.
  22. ↑ «Nine EU states reject Israeli ban on 6 Palestinian NGOs for terror ties | The Jerusalem Post». The Jerusalem Post | JPost.com (på engelsk). 12. juli 2022. Besøkt 17. april 2026.
  23. ↑ «How Hamas built a force to attack Israel on 7 October». www.bbc.com (på engelsk). 27. november 2023. Besøkt 17. april 2026.

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Folkefronten_for_Palestinas_frigjøring&oldid=25741180»