Feminist

Feminism is a range of socio-political movements and ideologies that aim to define and establish the political, economic, personal, and social equality of the sexes. Feminism holds the position that modern societies are patriarchal—they prioritize the male point of view—and that women are treated unjustly in these societies. Efforts to change this include fighting against gender stereotypes and improving educational, professional, and interpersonal opportunities and outcomes for women. A person who advocates for feminism is known as a feminist.

Originating in late 18th-century Europe, feminist movements have campaigned and continue to campaign for women's rights, including the right to vote, run for public office, work, earn equal pay, own property, receive education, enter into contracts, have equal rights within marriage, and maternity leave. Feminists have also worked to ensure access to contraception, legal abortions, and social integration; and to protect women and girls from sexual assault, sexual harassment, and domestic violence. Changes in female dress standards and acceptable physical activities for women have also been part of feminist movements.

Many scholars consider feminist campaigns to be a main force behind major historical societal changes for women's rights, particularly in the West, where they are near-universally credited with achieving women's suffrage, gender-neutral language, reproductive rights for women (including access to contraceptives and abortion), and the right to enter into contracts and own property. Although feminist advocacy is, and has been, mainly focused on women's rights, some argue for the inclusion of men's liberation within its aims, because they believe that men are also harmed by traditional gender roles. Feminist theory, which emerged from feminist movements, aims to understand the nature of gender inequality by examining women's social roles and lived experiences. Feminist theorists have developed theories in a variety of disciplines in order to respond to issues concerning gender.

Numerous feminist movements and ideologies have developed over the years, representing different viewpoints and political aims. Traditionally, since the 19th century, first-wave liberal feminism, which sought political and legal equality through reforms within a liberal democratic framework, was contrasted with labour-based proletarian women's movements that over time developed into socialist and Marxist feminism based on class struggle theory. Since the 1960s, both of these traditions are also contrasted with the radical feminism that arose from the radical wing of second-wave feminism and that calls for a radical reordering of society to eliminate patriarchy. Liberal, socialist, and radical feminism are sometimes referred to as the "Big Three" schools of feminist thought. Modern feminist activism, scholarship, and policy tend to define contemporary feminism as a movement grounded in human rights, solidarity, and intersectionality; for example UN Women emphasized in 2024 that "the feminist goals of intersectional justice and gender equality can only be achieved if all women and all LGBTIQ+ people are included as part of a broad, intersectional feminist movement rooted in the universality and indivisibility of human rights," while a group of 28 Nordic feminist studies departments, academic journals and feminist organizations in 2025 defined feminism as "a universal human rights movement built on solidarity, intersectionality, and compassion."

Since the late 20th century, many newer forms of feminism have emerged. Some forms, such as white feminism and gender-critical feminism, have been criticized as taking into account only white, middle class, college-educated, heterosexual, or cisgender perspectives. These criticisms have led to the creation of ethnically specific or multicultural forms of feminism, such as black feminism and intersectional feminism.

feminisme

er en bevegelse for sosial, økonomisk og politisk likeverd mellom kjønnene.

Feminisme kommer fra det franske ordet femme og det latinske ordet femina som betyr kvinne. Suffikset –isme viser til en ideologi som forutsetter et sett prinsipper, på samme måte som sosialisme, marxisme, liberalisme, kapitalisme og nasjonalisme.

Begrepet feminisme har hatt mange betydninger gjennom historien. Litteraturviter Tone Brekke skriver at feminisme-begrepet er fleksibelt og beveger seg «mellom motstridende politiske ideologier og ulike kjønnsteoretiske posisjoner». Det har blitt brukt både som identitetsmarkør og i latterliggjørende hersketeknikk. Kvinnesaksforkjemperen Gina Krog bemerket allerede i 1902 at «feminisme er et norsk skjældsord». Selv om begrepet er fleksibelt har bell hooks bemerket at hvis «alt» er feminisme, så mister ordet sin kritiske kraft. Utvanning av begrepet bidrar til feminismens avpolitisering.

Feminisme handler om frihet, likhet og rettferdighet. Feminisme er ikke utelukkende en ideologi, et politisk standpunkt, en etikk og en bevisstgjøring. Samtidig er ikke listen uttømmende, og denne artikkelen er heller ikke utfyllende om hva feminisme er. Den amerikanske filosofen Alison Jaggar definerer feminisme nettopp mye bredere enn et rettighetsprosjekt, altså som en aktivitet rettet mot «å endre samfunnsmessig organisering og tankesystemer som favoriserer og gir ære, autoritet og makt til menn og det som assosieres som maskulint, og samtidig degraderer og underordner kvinner og det som assosieres som feminint». Siden feminisme i stor grad søker å forbedre samfunnet, har ønsket om endring også gjort feminister upopulære blant mange som ikke vil endre på en kjønnet samfunnsorganisering.

Feminisme brukes både om politisk aktivisme og forskning, men det er likevel to ulike praksiser. Vitenskap med feministisk metode er ikke det samme som politisk aktivisme. Feministisk forskning handler ofte om å avdekke sexistiske feilslutninger og forutinntattheter.

Feminismen er mangfoldig innad. En av spenningene i feminismen er mellom forskjellsfeminister og likhetsfeminister. Likhetsfeminister mener at kvinner bør få de samme frihetene og rettighetene som menn, mens forskjellsfeminister mener at kvinner trenger særegne friheter og rettigheter for å oppnå likestilling. Et sentralt spørsmål i feminismen er om den friheten som menn har hatt skal være definerende for den typen frihet som er best for mennesker, og å se på frihet utover et maskulint frihetsideal.

Filosofen Joan W. Scott påpeker at denne enten-eller-forståelsen av feminisme som likhetsfeminisme eller forskjellsfeminisme ikke alltid fungerer godt. Likhet har alltid en kontekst, og ideen om likhet står bak enhver ekskludert gruppes appell til rettferdighet. Politisk likhet innebærer altså alltid å overse forskjeller for et visst formål. Gina Krog er et eksempel på en kvinnesaksforkjemper som ikke kan kategorisere i en likhetsfeminist/forskjellsfeminist-inndeling, fordi hun buker både forskjells- og likhetsretorikk i en og samme tale.

Det franske ordet féminisme ble formulert av Charles Fourier i 1837, for å betegne tanken om at kvinner skulle få de samme politiske rettighetene og mulighetene som menn. På engelsk ble ordet feminism introdusert på 1890-tallet, og ble brukt til å beskrive de britiske suffragettene i 1908. Begrepet ble et synonym for «kvinneemansipasjon» (kvinnefrigjøring) og «kvinnesak». Men spørsmålet om kvinners inkludering i samfunnet går mye lenger tilbake enn det begrepet gjør, trolig like langt tilbake som kvinners underordnede status i samfunnet. Begrepet er sånn sett mye nyere enn grunntanken om kvinners frigjøring.

I den vestlige kvinnebevegelsens historie karakteriseres feminismen ofte som at den har kommet i «bølger». Metaforen kan være nyttig fordi den viser til perioder der feminismen har vært i vinden og fått mye politisk gjennomslag, og perioder «mellom bølgene» der feminismen har opplevd relativ tilbakegang og motstand. Bølgene karakteriseres av ulike behov og spenninger.

Den første bølgen av feminisme skjer i kjølevannet av den franske revolusjonen og opplysningstiden i Europa. I USA starter den i 1848, med den første kvinnerettighetskonvensjonen i Seneca Falls, New York. Viktige tenkere som tilhører denne tiden er den franske forfatteren Olympe de Gouges som skrev «Kvinnerettighetserklæringen» i 1791, den britiske forfatteren og filosofen Mary Wollstonecraft som skrev Et forsvar for kvinners rettigheter i 1792, og de britiske filosofene Harriet Taylor Mill og John Stuart Mill som argumenterte for kvinnefrigjøring i «Kvinneundertrykkelsen» (The Subjection of Women) i 1869.

• Les mer om kvinnebevegelsens historie før 1900

Viktige norske kvinnesaksforkjempere fra denne tiden var Camilla Collett, Aasta Hansteen, Gina Krog, Elsa Laula Renberg, og Katti Anker Møller. Denne tiden karakteriseres av en spenning mellom den borgerlige kvinnesaksbevegelse og arbeiderkvinnebevegelsen, og først og fremst retten til liv i det offentlige rom.

Her er noen eksempler på viktige gjennombrudd i Norge:

• 1854: lik arverett blant sønner og døtre.
• 1863: kvinner over 25 år får drive næringsvirksomhet og blir myndige (frem til de eventuelt gifter seg og mister myndighet).
• 1882: kvinner får ta artium (videregående utdanning).
• 1884: kvinner får studie- og eksamensrett.
• 1888: også gifte kvinner får myndighet.
• 1913: kvinner får stemmerett til stortingsvalg.

• Les mer om kvinners rettigheter i Norge før 1913

«Den nye kvinnebevegelsen» finner sted på 1960- og 70-tallet. Feminismen i denne perioden karakteriseres av samfunnskritikk og teori, spesielt med fokus på økonomiske, materielle og sosiale betingelser for frigjøring. Denne perioden så spenning mellom sosialistisk feminisme sin kapitalismekritikk og radikalfeminismen, som mente at patriarkatet innebar mer enn økonomisk undertrykkelse.

Feminismens andre bølge var kritiske til pornografi og prostitusjon, og opptatt av kvinneundertrykkelse i hjemmet (den private sfære), rett til fri og selvbestemt abort (se abortkampen), og kvinnefellesskap. Den andre bølgen legger vekt på at det private er politisk. Lesbiske kvinner tok større plass i feminismen og tar oppgjør med usynliggjøring slik at seksualpolitikk og kritikk av heteronormativ kultur ble viktig.

• Les mer om kvinnebevegelsens historie mellom første verdenskrig og 1980

Her er noen eksempler på lovendringer i Norge i denne tiden:

• 1967: P-pillen legaliseres.
• 1972: Det er ikke lenger lovstridig å bo sammen ugift.
• 1975: Barnehageloven innføres, som gjør det lettere for mødre å delta i arbeidslivet.
• 1977: Innføring av 18 ukers lønnet svangerskapspermisjon.
• 1978: Selvbestemt abort og krisesenter for kvinnemishandling.
• 1979: Forbud mot kjønnsdiskriminerende reklame.

• Les mer om kvinners rettigheter i Norge fra 1945 til 1990

Den tredje bølgen finner sted utover 1990-tallet. I 1980-årene kom mange kvinner inn på arbeidsmarkedet. I 1995 fant den fjerde FN-kvinnekonvensjonen sted i Beijing.

Den tredje bølgen karakteriseres ikke i like stor grad av lovendringer. Derimot fornyes diskusjonen innad i feministiske miljøer, og det blir større fokus på marginaliserte stemmer som melaninrike kvinner og global feminisme. Samtidig kommer det en tydeligere kritikk av opplysningstidens løfte om fornuft og fremskritt, og spørsmål om «kvinnen» som stabil kjønnskategori. Boken Gender Trouble ('Kjønnstrøbbel') fra 1990 skrevet av den skeive teoretikeren Judith Butler satte spørsmålet om hva som forstås med begrepet «kvinne» på dagsorden. Butler argumenterer for at identitet ikke skal være et organiserende prinsipp for feminismen, og at kjønnskategorier kan være like undertrykkende som frigjørende.

Det spekuleres i om vi befinner oss i en fjerde bølge allerede nå, fra 2010-tallet. Andre mener vi befinner oss i en periode med motreaksjon.

Denne perioden karakteriseres av internett, interseksjonalitet, transrettigheter, og kritikk av menns overdrevne selvfølelse og mennsprivilegier i form av #MeToo-kampanjen mot voldtektskultur, nye begreper som himpathy, mansplaining og manspreading.

Samtidig som fortellingen om bølger avdekker en tendens til fremgang og tilbakeslag i feminismens historie, har det også en tildekkende effekt. For eksempel er spørsmål om inkludering av skeive og melaninrike kvinner i feminismen mye eldre enn andre og tredje bølge. Et annet eksempel er at i perioder med politisk tilbakeslag finnes det tendenser til at akademisk feminisme gjør store fremskritt.

Det finnes også store avvik fra bølgefortellingen: Simone de Beauvoir skrev Det annet kjønn i 1949, og den internasjonale arbeidsorganisasjonens (ILO) likelønnskonvensjon fant sted i 1951. Også FNs internasjonale kvinneår 1975 skjer i perioden som ifølge bølgefortellingen er en periode med tilbakegang.

Brekke skriver at bølgene bidrar til en fremstilling av feminismen som en «egen, selvstendig tankestrømning», utenom andre historiske epoker og begivenheter. Samtidig bidrar bølgenarrativet til en feilaktig «teleologisk utviklingshistorie» der vi ledes til å tro at det nyeste er best eller riktigst, og at feminismen har en universell historie. Brekkes poeng er at feminismen «utformes like mye i bølgedalene og utenfor bølgene som i dem.»

Fransk feministisk historie ser mye lengre tilbake, helt til Christine de Pisan (1364–1430?) for starten på kontinuerlig moderne feministisk tenkning i Europa. Pisan markerer begynnelsen på en 400-år lang tradisjon frem til den Franske Revolusjon der kvinner reagerer på politiske endringer i Europa som førte til at de fikk mindre makt og anseelse, til og med der mange kvinner beskyldes for hekseri og henrettes.

Ulike politiske retninger har hver sin versjon av feminismen. Grovt forenklet kan politisk tenkning deles inn i tre hovedideologier: liberalisme, sosialisme, og marxisme. Hver av disse politiske ideologiene står i spenn mot hverandre, men de står også ofte i spenn mot den tilhørende feministiske tolkningen av hver ideologi.

Liberalfeminismen deler liberalismens tro på lovverket for å begrense undertrykking, og er mest opptatt av statlig undertrykking og ønsker størst mulig markedsfrihet. Færre restriksjoner er det samme som mer frihet, bort sett fra når loven er strengt nødvendig for å sikre frihet.

Liberalfeminismens kritikk av liberalismen for øvrig er at den ikke har anvendt de liberale prinsippene like mye på kvinner som til menn.

Sosialfeminisme vektlegger som sosialismen de materielle betingelsene for frihet i klassekritikk av samfunnet. Kvinners frigjøring innebærer økonomisk frigjøring og sosiale tjenester som barnehager og eldreomsorg, som ellers faller på kvinner å gjøre ubetalt.

Sosialfeminismens kritikk av sosialismen er at den har oversett kvinners behov for frihet og fokusert for mye på menn i arbeiderklassen.

Marxistisk feminisme, eller kommunistisk feminisme, ønsker store samfunnsendringer og mener at hele samfunnet må omstruktureres for at frihet skal være mulig.

Marxistisk feminisme er blant annet kritisk til at marxistisk teori ikke tar for seg sexismen som en del av hegemoniet, for eksempel at de er for lite kritiske til kjønnsfordelingen av hus- og omsorgsarbeid, som alltid tilfaller kvinnen.

Radikalfeminisme oppstår som en egen feministisk gren under den andre bølgen, og karakteriseres av patriarkatskritikk. Radikalfeminister mener at samfunnet er et kjønnsmaktsystem som bør analyseres og undergraves. For radikalfeminister er kjønn og kjønnede verdier altomfattende i samfunnet, slik at frigjøring vil innebære mye mer enn endringer i lovverket. Omtalte maskuline verdier som styrke, fornuft og lederskap hevdes over omtalte feminine verdier som svakhet, emosjoner, og føyelighet ved hjelp av kjønnede begrepskonnotasjoner.

Radikalfeminisme må ikke forveksles med TERF, som er et mye nyere begrep fra 2000-tallet. TERF er et engelsk akronym for «Trans Exclusionary Radical Feminist» ('transekskluderende radikalfeminisme'), og brukes ofte nedsettende om feminister som ikke anerkjenner transkvinner som kvinner på samme måte. Begrepet «radikal» brukes på forskjellige måter i «radikalfeminismen» som begynte på 1960-tallet, og «TERF» som tilhører nyere tid.

En cisperson er en person som identifiserer seg med samme kjønn som de ble registrert med etter fødsel. Transkvinner og ciskvinner kan ha både felles og ulike behov for frigjøring, samtidig som både transfeminister og cisfeminister har til felles at de motsetter seg sexisme.

Den vestlige feminismen har fått mye kritikk av melaninrike kvinner for ekskludering. Det er det historisk grunnlag for. I 1851 holdt den tidligere slaven Soujourner Truth en tale i Ohio i USA som senere fikk tittelen «Ain’t I a woman?» ('Er ikke jeg en kvinne?') for å påpeke at feminismebevegelsen ikke tilstrekkelig hadde inkludert svarte kvinner.

Et viktig arbeide har vært Kimberlé Crenshaw sitt begrep om interseksjonalitet. Crenshaw argumenterte for at ulike undertrykkende identitetsakser kan inntreffe samtidig og føre til nye former for sammensatt undertrykkelse. Melaninrike kvinner erfarer for eksempel ikke rasisme og sexisme som adskilte undertrykkelser, men erfarer dem samtidig på en særegen, overlappende måte.

Det grunnleggende ønsket om å motsette seg en patriarkalsk samfunnsorganisering er hverken spesielt fransk, opplysningstidens eller europeisk i seg selv. På den ene siden har filosofen Ingeborg Owesen har skrevet at feminismen ikke er i utkanten av europeisk kultur, men i hjertet av det. Siden opplysningstiden har vestlig feminisme gått hånd i hånd med tankegods om individuelle rettigheter og frihet, og bidratt til utviklingen av disse verdiene. På den andre siden har filosofen Uma Narayan skrevet at å kalle feminismen for vestlig ofte tjener de som ønsker å undertrykke kvinner i postkoloniale land.

Likevel har vesten ofte brukt feminisme som påskudd for maktovertakelse, blant annet ved å bruke narrativ som skildrer likestilling som vestlig påfunn og eksport, en måte å måle eller påtvinge økonomisk eller demokratisk utvikling.

Feministisk forskning er en vitenskapelig metode som utfordrer androsentrismen i vitenskapen ved å løfte frem kvinneperspektivet og synliggjøre kvinners bidrag. Viktige metodiske kjennetegn er situert kunnskap, der forskeren utøver selvbevissthet ovenfor egen posisjon i forskningen. Feministisk forskning har for eksempel avdekket underliggende patriarkalske holdninger som har ført til mistolkning av data. Feministisk forskning innebærer også maskulinitetsforsking og heteronormativitetskritikk, det vil si undersøkelser om hva det vil si å være mann og hvilke sosiale føringer som kommer fra heteroseksuelle samfunnsforventninger.

Forskning med feministiske perspektiver har i stor grad avdekket en universalisering av mannskroppen som fører til oppbyggingen av en verden som ikke passer for kvinner, som for eksempel airbager i biler beregnet på menn, og lite medisinsk forskning på kvinnekroppen og utbredte kvinnelige sykdommer som endometriose, migrene og lipødem – noen av de største grunnene til uførhet blant kvinner.

Journalisten Caroline Criado Perez hevder at forskning overser kvinnens perspektiv og utelater den fra statistikken, hvilket fører til en verden som er bygget for menn, der kvinner blant annet tar medisinske doser som er testet på den gjennomsnittlige mannskroppen.

Feminismen handler ikke om individer eller enkelthendelser, men har som metode å se på nok materie til å se generelle linjer. Når feminismen beskriver anekdotisk, som Simone de Beauvoir gjør i Det annet kjønn, er det for å belyse gjennom eksempler. Feminismens metode går ut på å anerkjenne at når veldig mange kvinner har de samme kjønnede problemene, finnes det en årsaksforklaring som ikke kan reduseres til at alle sammen har hatt usammenhengende uflaks.

• kvinnesak
• kvinnebevegelsens historie
• kvinnebevegelsens historie fra første verdenskrig til 1980
• stemmerett for kvinner i Norge
• kvinners kamp for stemmerett internasjonalt
• patriarkat

• Brekke, Tone. (2014). Feminismer mellom bølgene. Føniks. 1(1), p. 5–11.
• Crenshaw, Kimberlé (1989). «Demarginalizing the Intersection of Race and Sex: A Black Feminist Critique of Antidiscrimination Doctrine, Feminist Theory and Antiracist Politics», The University of Chicago Legal Forum Volume: Feminism in the Law: Theory, Practice and Criticism, 140: 139–167.
• Gilligan, Carol (2002). Med en annen stemme – psykologisk teori og kvinners utvikling. Gyldendal akademisk.
• hooks, bell (1981). Ain’t I a woman, Black Women and Feminism. Pluto Press.
• Jaggar, Alison. (2014). Just Methods: An Interdisciplinary Feminist Reader. Routledge.
• Kelly, Joan. (1982). «Early Feminist Theory and the Querelle des Femmes, 1400–1789» i Signs 8(1): 4–28.
• Manne, Kate. (2017). Down Girl: The Logic of Misogyny. Oxford UP.
• Narayan, Uma. (1997). Dislocating Cultures / Identities, Traditions, And Third World Feminism. Routledge.
• Owesen, Ingeborg W. (2021). The Genealogy of Modern Feminist Thinking. Routledge.
• Owesen, Ingeborg W. (2024). 12 kvinnelige filosofer: Fra antikken til i dag. Fagbokforlaget.
• Perez, Caroline Criado (2023). Usynlige kvinner – hvordan mangel på data skaper en verden for menn. Forlaget Press.
• Pettersen, Tove (2017). «Texts Less Travelled: The Case of Women Philosophers», i Gender and Translation: Understanding Agents in Transnational Reception, s. 153–178. Éditions québécoises de lʼoeuvre, Vita Traductiva.
• Scott, Joan W. (1988). «Deconstructing Equality-Versus-Difference: Or, the Uses of Post-structuralist Theory for Feminism», Feminist Studies, 14(1), p.33-50.
• Walters, Margaret. (2005). Feminism: A Very Short Introduction. Oxford UP.